Big news: we are making our Difference and Repetition rehearsal diaries public. Since 2017, these diaries have been part of our internal artistic research process within a closed group. They document the ongoing work in the rehearsal room through short notes, reflections, summaries, and observations. The diaries offer insight into the development of the work as it unfolds.
Referat prøver – Difference and Repetition (English version)
Torsdag 5. mars, Saila, Solveig, Fredrik (referent)
og fredag 6. mars, Saila, Solveig, Fredrik og Per og Camilla fra kl. 13.
Jeg skal forsøke å oppsummere to dager. Det er ikke så lett som man tror, for det skjer veldig mye.
På torsdag forsøkte vi en slags tvungen gjennomspilling av alt det tekstlige materialet vi har. Vi lagde en rekkefølge dagen før og pløyde igjennom. Det er alltid smertefullt. Men det er bra for da merker man litt hva som fungerer og ikke fungerer. Jeg vet at dette egentlig er en løgn, fordi jeg vet, at vi vet, at det er så små ting som gjør at noe fungerer eller ikke. Men, i hvert fall, så ser man at det er noe som ikke fungerer og fungerer. Problemet er at man ikke ser HVORFOR det ikke fungerer, man ser bare at det IKKE fungerer. Men det er jo et skritt fremover det også, for jeg så det som fungerte og det var den første scenen. Så jeg gikk raskt inn i en kunstnerisk krise, resten av den dagen, men jeg holdt den på avstand. Jeg syns selv jeg har blitt ganske god på det med årene, å ikke la meg affektere, gå videre. Men den var der hele tiden, jeg forsøkte å overse den, men den var der, like ved. Det er en slags farge. Den er veldig mørk, dyp rød, mere svart, en blanding av svart og rød, ganske kvelende.
Neste dag var det mere klart, mye mere luft med nyanser av hvitt. Jeg gikk inn i det som fungerte, i den første scenen, og utvidet den, slo noen andre tekster sammen med den. La noe til og tok noe bort. Vi leste den sammen. Jeg kommer til å tenke på noe Deleuze har skrevet. En slags oppskrift, fritt gjenfortalt:
Slå deg ned i noe kjent der du kan være.
Undersøk og eksperimenter det stedet og de mulighetene den gir.
Finn mulige bevegelser ut av det stedet, små sprekker.
Mulige fluktruter. Opplev og erfar disse fluktlinjene/sprekkene.
Lag nye forbindelser og kombinasjoner ved å sammentrekke, binde sammen.
Prøv alltid å ta vare på et lite stykke av dette nye som oppstår.
Gjennom omhyggelig omgang med tingene vil man klare å frigjøre fluktlinjer.
Vi snakket om dette med å tvinge fram ting, å tvinge fram en struktur, og var enige om at det var bra at vi gjorde det dagen før. Vi snakket også om dette nye som vi skulle prøve og at dette var bedre. Så kom Per og Camilla. Vi fortalte litt om prosjektet. Bruddstykker. Det var fint. De er så lydhøre. Det er som om prosjektet blir større i deres nærvær. Fine spørsmål. Vi viste en gjennomlesning av den utvida versjonen av første scenen, pluss litt til. Vi var ganske samstemte om at den første scenen fungerer. Pausene. Åndene. Undringen. Vi snakket om mulige retninger. Det siste jeg tenkte som ga mening var:
Kanskje vi gjør denne samme scenen.
Igjen og igjen.
Da slipper vi å lage mere tekst.
Difference & Repetition
4.3.26 Onsdag / Loft 1
Til stede: Jeg, Solveig og Fredrik
Fredrik hadde truffet en kollega av oss i går kveld på klatresenter. Denne kollegaen fortalte at han hadde studert teaterhistorie på universitetet, og der hadde han blitt fortalt at teater er når A spiller B og C ser på. Fredrik ble inspirert av dette korte møtet og skrev en fortsettelse til første delen av teksten.
Den første delen av teksten fungerer som en prolog, nøkkelscene eller en chaussette, som betyr:
I noen sceniske eller tekniske sammenhenger brukes chaussettemetaforisk eller teknisk om noe som samler, omslutter eller pakker inn materiale. I enkelte scenografiske eller performative praksiser kan det beskrive:
- en «hylse» eller stoffpose som samler materiale
- en kondensering eller oppsamling av scenisk materiale i én form
- en tekstilstruktur som holder noe samlet
Derfor kan det i kunstneriske samtaler brukes mer poetisk om en kondensering av materiale i forestillingen.
Etter litt kaffe og morgensnakk går vi på gulvet og improviserer videre rundt Bolk 1, «Hva er teater», og dykker ned i «Åndene». Vi konstruerer videre på teksten, setter inn den nye improvisasjonen Åndene sammen med begynnelsen, og setter inn Åndene-teksten min / Adams fra Solaris, etterfulgt av en dans bak lysstripen på gulvet.
Vi fortsetter konstruksjonsarbeidet ved å lese tekster høyt. Solveig tar Hydra-teksten av Heiner Müller i mikrofon, og jeg leserFrykt-teksten sittende på en stol i mikrofon. Vi konstaterer at disse tekstene passer sammen.
Vi finner frem en tekst vi hadde glemt: TID-teksten, som tar oss videre i våre assosiasjoner til Wishful Beginnings, startscenen mellom Solveig og Espen. Solveig intervjuer Espen, og Espen siterer Hamlet. Vi transkriberer teksten om Hamlet og tar den med i TID-tekst-sekvensen. Igjen konstaterer vi at disse tekstene – Hamlet og vår egen TID-tekst – passer sammen.
Her er en liste over dagens nye tekster:
- Hamlet
- Åndene
- TID-tekst
Helt til slutt begynte vi å organisere en rekkefølge av tekstene vi foreløpig har med oss. Det er mer tekst nå enn i Solaris. Mye gjenstår fortsatt i å oppdage om tekstrekkefølgen er den riktige, og hvilke tekster som endelig passer inn i konseptet.
Foreløpig arbeider vi med tre nivåer:
- Dialog mellom Saila og Solveig
- Fiksjonstekster / fortellinger i mikrofon
- Bakrommet med danser og fysiske bilder
3. mars 2026
Khio, Saila, Fredrik og Solveig (referent)
Jeg startet veien ned til Khio fra Torshov med å høre på sangen «du gråter så store tårer nå for tida» av Ane Brun. Og jeg kjente at jeg måtte skjerpe meg for ikke å gråte ute i offentligheten. Jeg har ikke lyst til å være den dama som går og hulker nedover veien. Men jeg hadde det i meg i dag. Kanskje fordi alt er så urolig i verden min, både sånn i verden vi lever i og har rundt oss, men også det faktum at jeg snart skal selge hjemmet vårt og jeg vet ikke hvor det neste stedet blir og jeg rydder og vasker og maler og prøver å gjøre det så fint som mulig slik at folk skal by masse penger på min leilighet slik at jeg kan få råd til å kjøpe meg noe nytt et annet sted, og jeg hater at det er sånn det er at prisene presses, at vi presser alt, skviser mest mulig ut av hverandre og det er en skikkelig iditosk ting, det handler jo om noe så basalt som å ha tak over hodet. Og når jeg kom på jobben, så begynte vi å snakke om frykten, og maskinen som tar over, og toget som bare ruller og vi må bare hoppe på. Og det traff meg hardt.
Vi snakket om – å være redd for tomhet, og hva skjer med oss da? Og det å stå i å ikke vite, å være i det ukjente, å tørre å erkjenne hjelpesløshet, det å være usikker. Og da er det jo så mange metoder og roller og veier som allerede er tråkket opp en kan gå, man kan lene seg på konvensjoner og regler og gjøre ferdig leksa si og ha ryggen fri, men at de veiene ofte er – hva skal jeg si – på de veiene oppdager en kanskje ikke så mye nytt. Det er bare å fylle inn skjema, fylle de riktige fargene i rutene og så er alt forståelig og fint og alle skjønner alt og det er ingenting å lure på. Publikum fornøyd og alle var så flinke og takk og farvel og forresten, har du en serie å anbefale meg? Det er vel kanskje en slags langsom død. En tilstivnelse. Men alle er fornøyd fordi frykten kke lenger er så present, den er blitt pakket inn, dempet.
Det var fint å være på gulvet i dag, det var fint å ta på seg en caps og forsvinne inn i noe annet, bli en annen, det var fint å lese Heiner Mullers hydratekst, om han som kjemper mot et uhyre i en skog, og som innser at han selv er det uhyret han kjemper mot. Det var fint å være på scenen med Saila, det er gøy når tekstene vi har blir noe mer enn ord på et ark, det er gøy at vi kan være sammen og jobbe mot noe vi ikke enda vet hva er, men som er interessant å prøve finne ut av, det er fint å dele tanker, å få nye tanker i hodet, det er gøy å slå av lyset og se om vi oppdager noe der i mørket. Den oransje kappen var så vakker der den plutselig steg oppover og oppver. Ikke helt av seg selv riktinok, men det gjør ingenting, for fantasien tar seg av den biten. Haha. Da vi var ferdige med den ene improen tok jeg et hvitt skjørt over hode og latet som om jeg var et spøkelse i et par sekunder. Det var befriende.
Mandag 2. mars.
Til stede: Jeg, Solveig og Fredrik. Jakob kom innom etter pausen.
Vi flyttet inn i Loft 1. Det var godt å komme inn i Loft 1. Selv om Loft 2 også er et bra rom – lyst, varmt og med flott gulv – kjentes det bedre å være på Loft 1. Det er et litt mer ruffent rom, med helt svart gulv, noe som gjør det lettere å samle konsentrasjon og fokus på materialet, synes jeg.
Fredrik har tenkt i helgen. Han snakker om tingliggjøringen av teatret og skuespilleren. Om å eksponere teatret og teaterrommet. Å lage rammer og begrensninger for prosjektet, slik at det ikke flyter utover alt.
Når blir skuespilleren noe mer, noe annet?
Fredrik foreslår at vi utforsker objekter, rekvisitter og kostymer som vi har brukt i Verkets tidligere arbeider. Å undersøke dem i en ny kontekst og se hva som begynner å oppstå av nye bilder og meninger.
Vi ønsker å fortelle og få frem flere historier. For eksempel Borges’ Samlede fiksjoner, Sophie Calles Bilder som var stjålet i museet, Edvard Munchs bilder som han lot stå igjen i skogen slik at trollene kunne sette sine merker på dem, Solveigs Gwinplay-fortelling, Fredriks Mnemosys-fortelling om gutten som falt av hesten og fikk total hukommelse, samt Fosses historier fra Septologien: «bilde med strek» og «fargen brunt».
Vi improviserer med å fortelle små historier om våre egne forestillinger. Solveig forteller om The Big Dream, Fredrik om Stalker, og jeg om Ifigeneia – og alle om Evige leendet.
Jeg og Solveig laget nye koreografier og lærte hverandres. Vi improviserte videre med rekvisitter, der vi undersøkte hva som skjer mellom to rekvisitter når vi tar dem frem og stiller dem ut ved siden av hverandre. Det var gøy å gjøre enkle, nøytrale handlinger og se om det begynner å oppstå noe ut av det.
Etter pausen snakket vi om rommet sammen med Jakob. Han foreslo en lysstripe laget av skjermene som ligger på gulvet og som krysser hele rommet. Vi teipet stedet på gulvet der vi antar at skjermstripen kan ligge.
Etterpå leste vi første bolk av teksten og viste de nye koreografiene for Jakob. Vi var alle enige om at musikken hjelper veldig med å finne dybden og resonansen i teksten. Vi liker at Fredrik improviserer med lyd, fordi det setter i gang et annet lag, og teksten begynner å leve på en uforutsigbar måte. Senere kan det godt hende at vi ikke har lyd på akkurat denne teksten, men foreløpig er det viktig å kaste seg ut i det og prøve forskjellige variasjoner og lydbilder for å sprenge frem nye meninger.
Fredag 27. februar Saila, Solveig, Fredrik(referent)
Det siste som ble sagt på fredag:
Skuespillerne er veivisere (alla peking opera) som åpner opp for teatrets iboende kraft. Vi trenger ikke å hente historiene utenifra, de er iboende i teatret, i seg selv. Det er flott sagt, sa Solveig, men lettere sagt en gjort, tenker jeg.
Tanken var å gjøre det enkelt.
Vise de enkle glidningene. Mellom virkelighet og fiksjon.
Kanskje snakke om det.
Er det mulig? Vi gjør det. Det er mulig.
Teatret trives i metaforen. Ting kan være ting uten å være tingen i seg selv. Er det en oppvisning i når metaforen oppstår.
Jeg tenkte på det.
Jeg tenkte at skuespillerne kunne gå rundt i rommet.
Kartlegge det. Fortelle.
Her er en stor lysskjerm som lyser opp rommet.
Her er det en terskel.
Går man over denne terskelen er det noe som forandrer seg.
Et lys, en lyd. En annen måte å gå.
Hvordan lager man en forestilling? Hva er meningen med teatret?
Vi snakker mye om Virkelighet – Fiksjon. Om vridningen. Når denne vridningen skjer. I rommet. Det er vel egentlig dette forestillingen handler om:
Denne glidningen.
Hvor lite eller hvor mye som skal til for at denne glidningen oppstår.
Forestillingen er en tingliggjøring av teatrets koder.
Hvordan tingliggjøre teatrets koder?
En forfatter er en som skaper et språk.
Vi skaper et språk.
Teatrets språk.
Kan vi skape en verden med tape.
Det er en lek med metaforer.
Black Boksen er en terskel i seg selv.
Det er et nullpunkt.
Skuespillerne putter inn tegn:
Teater – Performance – Skuespiller – Aktør – Koreografi – Dans – Visuelt bilde – Kostymer – Klær – Lyd – Scenografi – Lys – Rekvisitter – Terskel – Overganger – Portal – Symbol – Virkelighet – Fiksjon – Pause – Rytme – Psykologi – Undertekst – Dionysos – Mnemosyne – Historier – flere…
Alle objektene til Verk er utstilt i rommet. Eller at vi setter ut alle disse objektene. I starten av forestillingen.
De er Verks ur-rekvisitter.
De kan kombineres på utallige måter.
En skuespiller kan ta på seg geite masken, mens den andre kan vise fram øksen.
En skuespiller kan løfte opp øksen, mens den andre skal til å si noe i mikrofonstativet med pels.
Kombinasjoner av bilder. Åpner nye rom. Det er en lek med ulike kombinasjoner.
Gi publikum tid.
Vent i lang tid.
For å aktivere publikum, må du deaktivere skuespilleren.
Det er umulig at det ikke skjer noe.
Så lenge det er folk så skjer det noe.
Vi snakket om historier. At vi trenger historier. Vi er glad i historier. Hva er en historie. Hva gjør det med oss. Kan vi undersøke det? Vi er glad i Comedia del arte historien. Den kartlegger et rom. Den gir noen begrensninger som igjen gir noen muligheter. Whispering corridor. Da kan jeg gå inn der å hviske. Det er terskelen. Publikum elsker det, å tre inn i leken/fiksjonen. Det er dette vi gjør. Er historiene det bildet som lyset kommer ut av.
Referat 26. februar. Khio, tilstede; Saila, Fredrik og Solveig (referent)
De siste dagene har vært mye latter. Vi har ledd av tekstene vi har produsert. Vi har intervjuet hverandre, først har vi skrevet spørsmål, så har vi stilt dem til hverandre, vi har prøvd å svare så ærlig og nøyaktig som over hode mulig. Jeg tror jeg ler for å forsvare min egen kunnskapsløshet. Det blir så tydelig, at jeg ikke klarer å sette presise ord på hva teater er, hva tid er, hva en skuespiller er, hva fiksjon er, hva tilstedeværelse er. Jeg er alltid på jakt etter ånden, denne ånden er ikke noe religiøs ånd med masse makt, jeg kaller det bare ånd i mangel på et bedre ord. Jeg vil over og inn det,- «det andre». Det unevnelige.
Vi har vært på gulvet, vi har forsøkt å si de ordene har lagd, fremføre dem, legge de ut i rommet. På ulike måter. Vi står, vi sitter, vi prøver å si ordene på en måte der vi overdriver, vi går inn i teksten med en overdreven – hm, hva skal jeg si? En overdreven gestikk, et overdrevet stemmeleie, vi gir ordene en kulør, farger den med enda mer empty-head-attitude.
Det er noen av tekstene som er fine. Det er noen av de som er slående. Det er gøy å gjøre disse tingene, og det er gøy at det går så fort. Det er en enormt effektiv fabrikk vi har gang i. Snakke litt, skrive spørsmål, stille og svare på spørsmål, kjør lydfillen gjennom maskinen så de blir transkribert, print ut, les igjennom, gjør noen raske redigeringer, skriv ut igjen, opp på scenen, stryk det som ikke funker. Eventuelt prøv på en annen måte.
Koreografi, vi har gjort den samme som vi gjorde i Solaris. Det er kjekt med ting vi kan fra før. Som ligger i kroppen. Jeg synes også det skulle vært gøy å lage en helt ny koreografi. Fylle opp.
Fredrik fortalte en historie fra septologien av Jon Fosse. Jeg må lese den boka. Det var veldig fint å få en historie. Det er egentlig bare det jeg vil. Få historier og fortelle historier. Jeg tenker at det hadde vært nok. Det er vanskelig å lage teater om det vi gjør nå, for blir det egentlig teater, blir det mer et foredrag? Hvor ligger kjernen, dramaet? Hva skal egentlig fortelles med denne forestillingen difference and repetition? Jeg merker at selv om jeg synes det er skikkelig gøy med egenprodusert tekst, så får jeg et sug etter en god historie, eller noe som er skikkelig skrevet. Kanskje derfor jeg ble så glad av å høre Fredrik fortelle historien. For da plutselig skjedde det. Jeg var et annet sted, jeg ble tatt med over.
25.2.26 – Onsdag
Til stede: Fredrik, Solveig og Saila, som skriver dagens referat.
Vi begynte dagens arbeid på Scene 6. «Det er noe fint med å bytte rom», sa Fredrik, og jeg kan være enig i det. Det er fint å faktisk få oppleve det store rommet som vi skal vise den endelige versjonen av Difference and Repetition i.
Vi fortsatte der vi slapp i går, i Peggy Phelans tanker om at: «Art of writing towards disappearance rather than towards preservation». Hva mener hun egentlig med «writing towards disappearance»?
Hvordan skal man skrive om kunst? Vi har ingen svar, men jeg kom til å tenke på Tommy Olsson, som skriver kunstkritikker. Hans måte å skrive på er å ta utgangspunkt i en sterkt personlig inngang. Jeg synes det alltid er spennende å lese hans anmeldelser nettopp fordi han tør å skrive om hva kunsten han har opplevd setter i gang i ham, og ikke nødvendigvis hva kunsten betyr eller om den er viktig i samfunnet. Det kunne vært interessant å snakke med Olsson og noen andre kunstkritikere om hvorfor og hvordan deres involvering ser ut i skriveprosessen. Når det blir personlig – enten det gjelder kunst eller et møte med et annet menneske – er det da det begynner å interessere meg.
Vi snakket om en undersøkelse av problemstillinger en skuespiller møter i sitt arbeid, à la De fem benspenn i Lars von Triers film, der Jørgen Leth får ulike benspenn han må forholde seg til. Dette kan ses som begrensninger eller motstand vi møter i vår praksis.
Hvilke konkrete situasjoner kan vi sette opp for skuespilleren? Det er et spørsmål vi stilte oss, og som vi ennå ikke har besvart.
Ulike spørsmål kan fungere som transitt til en handling, en improvisasjon eller videre til et nytt spørsmål. For eksempel: Hva er autentisitet? Hva er reelt?
Vi dykket ned i ord som ekvivalens, metafor, metonymi og allegori.
Det var fint å gruble litt over disse begrepene som vi kanskje tar for gitt, og som jeg i hvert fall ofte glemmer hva betyr. De kan ses som byggesteiner for å skape de nye virkelighetene vi holder på å undersøke og bygge.
Forsøk 1:
Solveig og jeg tar hver vår tekst vi kan utenat, og sitter på stoler på scenen. Vi gir hverandre oppgaver, som for eksempel: «Si samme tekst igjen, men tenk at du har tusen mennesker som ser på deg, og at du skal nå ut til alle.» Det ble et fallitt forsøk, ble vi enige om. Hvis vi tar en tekst fra en av forestillingene vi har spilt, er det bedre å gjøre den slik vi gjorde den den gangen, og heller fortelle hvordan vi har kommet frem til denne versjonen av fremføringen.
Forsøk 2:
Vi leser gjennom den transkriberte teksten mellom meg og Solveig og bytter roller. Teksten fungerer, synes vi, men den må renses. Vi får latterkramper av teksten.
Forsøk 3:
Nye spørsmål og en situasjon der vi intervjuer hverandre. Vi tar opp improvisasjonen, som skal transkriberes i etterkant. Spørsmål om tid, hva som er fiksjon og virkelighet, og andre spørsmål.
24.februar 26. Tilstede: Solveig, Saila, Fredrik (referent)
Vi snakket om at referatene fra prosessen har samme kvalitet som dette som Peggy Phelan skriver om i forbindelse med forestillinger som forsvinner i hukommelsen etter at den er over. Forestillinger motsetter seg den sirkulære økonomien og hyller derimot ideen om at noen få mennesker i et spesifikt sted i tid/rom, kan ha en opplevelse av verdi uten noen synlige spor etterpå. Skal man skrive om en forestilling så må man skrive mot en forsvinning av forestillingen, istedenfor å skrive for å bevare den. Etter-effekten av forsvinningen er at subjektet trer frem. Det er fint sagt.
Vi snakka om Raucheberg, de kønig og Vibeke Tandberg som visker ut bilde – frenetisk, visker og visker og tilslutt er det bare noen små tegn igjen, konturene av en utvisket strek. Denne silen som siler bort sanda, slik at det usynlige gullet kan tre frem.
Jeg tenker det er noe her. I dette prosjektet. Og det har jo egentlig vært et prosjekt lenge. Det som var fantastisk med Stalker var jo alle kaffekoppene, kinoene, tidsbildet og digresjonene som overhodet ikke handla om Stalker, men som jo allikevel gjorde det. Dette rommet.
Vi snakka videre om vi skulle spørre andre om hva de husker fra forestillingene våre. Istedenfor Stalker så kan de snakke om en Verk forestilling. Om tiden, om luktene, om stemningen i 2007 da de så Ifigeneia. Det er en mulig vei, eller et spor vi kan følge. Det handler om å lage noen spor ut, noen stier. Det er rart med det i disse prosessene hvordan man ender med å forfølge noen spor. Man vet aldri helt hvilket spor det blir, som fanger, som viser vei. Det handler vel om lys, at man aner noen lysninger litt lengre fremme på stien. Man orker jo ikke å gå for lenge i mørket.
Vi samla tekstene og situasjonene rundt det som vi opplever som “terskler” i Solaris og The Big Dream. Jeg tror vi alle er veldig glad i terskler. Jeg merker det i rommet, det er noe fantastisk, et lys, i overganger, portaler inn i dette ubeskrivelige. Hva kan en PHD gjøre med en rennende feit og saftig terskel. Ha!
Jeg vet at vi virra rundt med printeren og fikk printa ut en del terskeltekster, jeg printa også ut en tekst jeg hadde skrevet som går mere etymologisk til verks om skuespilleren og teatret. Vi prøvde det ut. Det var noe enkelt og fint over det. Vi tenker at det er en fin grunnsituasjon. Vi liker grunnsituasjoner. Et sted man hviler, der skuespilleren kan puste, stedet man puster. Sammen med publikum. Det trenger ikke å være et enestående sted, stedet er noe gjenkjennelig, som skrivebordet på computeren, det er gjenkjennelig, delvis oversiktlig, og med en gang man begynner å trykke seg inn på mappene, så åpner det seg uendelige mange mapper og dokumenter som fort kan bli uoversiktlig. Da er det godt å komme seg tilbake til skrivebordet og se at det er ganske trygt og fint allikevel. Det var et dårlig bilde, men jeg tenker det litt som en brukerflate. Grunnsituasjonen er brukerflaten, både for skuespillerne og publikum, et rom det er godt å være i før man dykker ned i mere ukjent terreng.
I vertfall det oppstod en grunnsituasjon. Vi likte den. Vi ble i den over lengre tid. Ting begynte så smått å vokse fram. Noe annet enn bare den teksten jeg hadde skrevet om skuespilleren. Vi skrev ned spørsmål. Spørsmål som handla om skuespilleren. De var fine, enkle og samtidig komplekse. Skuespilleren prøvde etter beste evne å svare på spørsmålene. Spesielt et øyeblikk gjorde inntrykk, det handla om at man som skuespiller må gjøre ting på ordentlig og ikke late som om.
Kan du snuble og falle på ordentlig på scenen?
Hun prøvde.
Det er umulig.
Hun prøvde igjen. Flere ganger. Vi lo.
Vi tok opp hele seansen.
Referat, Mandag 23. februar KHiO, Loft 2
Tilstede: Saila, Fredrik, Camilla (til 11.30), Solveig (Referent).
Jakob kom etter lunsj. Da var vi nede på scene 6, der vi faktisk skal vise arbeidet i April (arbeidsvisning) og i August (bedømmelse fra phd-folket)
Difference and Repetition. Tittelen er frekk. Den låner direkte fra Deleuze. Det er nesten pretensiøst å kalle forestillingen Difference and Repetition. Og hvorfor er den på engelsk? Bedre på norsk? Forskjell og repetisjon Verk har nesten alltid hatt engelske titler. Er vi kulere enn vi er? Vi har jo tross alt internasjonale ambisjoner. This performance has an International potential (hehe, husker dere hvor dette kommer fra??)!
Samtidig peker tittelen rett på det teater er: å repetere noe – på nye måter.
Andre forslag ble nevnt: Open Rehearsal, Opening the Process, Rehearsal Openings (mer poetisk, mer kryptisk?)
Rosa Braidotti: “We are all in this together but- we- are- not- the -same.”
Det ligger noe der. Det står skrevet på kladdeboka til Saila. Hun jobber mye med henne i hennes arbeid på KHIO.
Denne forestillingen kretser rundt å dissekere teateret og skuepillerarbeidet.
Vi skal åpne opp hvordan vi arbeider.
Ensemblet. Hele rommet. Lys, lyd, rom, skuespillere.
Enkelt og greit.
Å vise hvordan – men det er søren ikke lett. Ikke lett å formulere.
Kanskje spinne rundt det man ikke helt kan si. Eller møte.
Det er nesten blasfemisk. Nesten naivt enkelt.
Hva gjør du?
Jeg vet ikke.
Vi kan sette en konseptuell ramme. Show and tell.
Men hvorfor skal vi fortelle?
Og til hvem?
Hvilket publikum ser vi for oss?
Kanskje mer rettet mot kunstinteresserte.
Det ligger en frihet i å ikke måtte nå et bredt publikum.
Å spille den her (KHiO) gir et annet utgangspunkt.
Det tillater en form for nerding. Det kan være interessant.
Jérôme Bel – arbeidet med å vise praksis, kontekst, kroppen som historie. Isadora Duncan – slik hun bygget opp dansen. 70 år gammel danser. Vakkert. Organisk. Hun kom fra ballett, men ville fornye dansen. Ikke kunstig. Tidlig 1900-tall.
«Historien om».
Sophie Calle, Unmarked (Peggy Phelan): 13 bilder stjålet fra en utstilling i Boston. Tomme rammer. Publikum ble bedt om å beskrive hva de husket. Transkripsjoner av minner. Rekonstruksjoner.
Aktivering av publikums minne.
Hva de husker er mer interessant enn selve bildet? Eller det som er igjen av kunstverket når det er borte?
Solaris: mesterverket borte fra vår forestilling– resonansene er det eneste som er igjen. En slags dokumentasjon av resonanser. Dokumentasjon av møtet med filmen, boka og oss selv. Bok – film – forestilling.
Geoff Dyer, Stalker: artefaktet. Vi blander inn våre egne tanker.
Det handler om forflytning. En dreining, som oppløser tiden, som åpner opp, granat, det vertikkale.
Hva er det ekte?
Ulike perspektiver uten å bli hokuspokus metaplapring.
Hva er originalen her?
Saila. Alt Verk har gjort fram til nå.
Sailas reise. Skuespilleren i dag. Begynnelsen.
Reise. Hukommelsesfortelling. Verbal og kroppslig. Bilder og minner.
Å øve på gulvet – men kroppen kan ikke lenger det samme.
30 år eldre. Tidsaksen.
Aldring? Nei! Tid. Liv. Død.
Kroppen for 40 år siden.
Fortelle om Sailas liv? Eller la det sive fram?
Strukturen i forestillingen om Isadora Duncan (Jerome Bel):
- Biografi
- Bevegelsen – etyde
- Hva den betyr – tekst
- Musikk på – tekst bort
- Etyder satt sammen
- Publikum inviteres til å delta, gjøre det samme
Camilla: Tid og ideologier. Idealene som ligger i all utøving.
Noe man trodde på – hva har forflyttet seg. Idealer kommer og går.
Ingmar Lindh. Murens fall. Geopolitiske endringer.
Da Saila og Fredrik startet var verden en annen.
Det kan sammenlignes med det som skjer nå.
Kolonialistiske bevegelser – reisene gikk én vei. Mot Østen.
Peter Brook. Reise ut, lære, ta med hjem. Privilegert posisjon.
Alle dro til India.
I dag ser vi annerledes på det.
Kreditering. Bevissthet. Exploitation.
Hvem lærer vi av? Hvem stjeler vi fra?
Vi står i en sammenheng. Vi er ikke alene.
Hvem er Verk?
Hvordan skapes materialet vårt?
Mulig utgangspunkt: Solveig skal finne ut av Sailas skuespillerarbeid.
Sailas referanser, Sailas erfaringer, Sailas kunnskap og gjøren. De syv viktigste tingene.
Solveig følger Saila.
Den ordløse kunnskapen.
Solveig har gått i lære.
Forestillingen starter i 2006. Ifigeneia.
Første gang Solveig arbeidet med Verk.
Akademi for scenekunst.
Per aspera ad astra. – Saila vil ikke miste håpet. Gjennom dritten mot stjernene.
Verdenssituasjonen
Verden har forandret seg på 30 år.
Til en multipolar verden.
USAs hegemoni forsvinner. Europa står mer alene.
Vi har outsourcet produksjon – kan konsumere, men ikke produsere.
Saila opplever at kunsten var rikere før.
Det ble satset på kultur. Kaja-midler.
Anders Fogh Rasmussen kuttet kulturstøtte i 97–98.
Store strukturelle endringer – men hva med teateret?
Hva med Verks insistering?
Hva insisterer vi på?
Fredrik ser en kontinuerlig insistering på å finne ut hva teater er.
Siden 2006.
Noe ved siden av teksten. Noe før teksten.
Et skifte da vi begynte å arbeide med egne historier.
Teateret genererer historiene.
Transformasjon.
Tenke selv.
Granatdramaturgi.
Skape mening vi ikke har kontroll over.
Skape situasjoner.
Kunsten kan åpne for tenkning.
Men det krever rom. Venting. Repetisjon. Forsøk. Komposisjon.
Alt trenger ikke være langsomt selv om det kan være effektivt, noe kan jo også gå skikkelig fort vel! – Det ligger i komposisjonen.
Fredrik har skrevet tekst om monolitten i 2001: A Space Odyssey. Den ligger ute på nettsiden. Vi leste den høyt. Kompakt tekst. Veldig vakker synes jeg.
Monolitten finnes i alle Verks forestillinger, i en eller annen form.
Det skal den også her.
Er teateret selv en monolitt?
I Verk:
Opening Night: tomrommet
Big Dream: den svarte boksen
Solaris: skjermen
Ikke som symbol – men som en ting.
Rommet må defineres.
I Stalker kaster de mutteren foran seg. I den handlingen fylles rommet med noe annet. De må gå varsomt.
Transportene. Overgangene. Dresinscenen.
Kanskje forestillingen bare er spørsmål og transisjoner?
Fredrik mener en forestilling trenger 3–4 transisjoner. That’s it.
Vi har allerede arbeidet med skuespillerarbeid og teatersituasjon:
Big Dream: starten og oppgaven om gåing
Opening Night: Commedia dell’arte-systemet
Solaris: imaginære objekter
Denne gangen: monolitten.
Det usigelige. Farlig terreng.
Et ladet nå som forsvinner.
Det som er igjen er minnene.
Hvordan skrive om det?
Hvordan dokumentere det?
Det er personlig.
I morgen skal vi lese en tekst Fredrik har skrevet som ikke han fikk lest i dag. Vi skal også muligens henge opp ark hvor vi har skrevet ulike scener som vi husker. Jeg husker flere med Saila: Hjorten, dansen i Paradise, Klovnen(kunstneren) i manifest. Og mange, mange fler. Disse kan være utgangspunkt for show and tell.
20. februar 26 – On the Black Box
I remember
I remember the monolith in 2001: A Space Odyssey
I remember the surface was impenetrable.
I remember it was impossible to understand.
I remember it was the encounter with the monolith that started everything.
I remember it was not human.
This is the core.
The Big Dream. Hampus Berndtson
In a way, all our theatre pieces approach this monolith from different angles, with different questions. At the core, each theatre piece is an attempt to approach this monolith. Searching for moments where we briefly touch it.
For me Theatre resembles the monolith.
It is not a symbol.
It is something to interpret.
It simply is.
When we approach it, something begins to change. Something mutates.
It´s not about understanding what the monolith is, but about tracking the mutations that happen in its proximity.
The theatre space – before actors, before narrative – is already a block. A black box.
It simply is.
A gravitational field.
A threshold.
There is no message.
It produces thresholds.
The gravitational field of this block produces change. It´s about observing what changes in its proximity and letting ourselves be affected rather than trying to represent it.
That is difficult.
We are trained to think in effects.
The difficulty is to stop producing them.
To create situations where affect can emerge, felt rather than performed.
The ocean on Solaris is also a monolith, a fluid monolith rather than a geometric one. An intelligence that refuses interpretation and exposes the limits of our cognition. It produces forms of memory. In our encounter with Solaris, the actors began to produce forms of memory, memories of our strange encounters with theatre.