NEWS

Refarat torsdag 26 mars.

Dagen startet som vanlig. Når jeg titter inn døra til studio 1 sitter Saila der allerede. Hun sitter og arbeider med sine greier. På bordet framfor henne er manuset. Det begynner å ta form. Jeg kommer inn med en litt urolig energi på grunn av økonomi. Men Saila roer meg ned, hjelper meg med å sende en mail og litt sånn. Ting ordner seg! Så gikk vi løs på manus. Vi går igjennom scene for scene. Vi husker en del fra starten, men det blir vanskeligere og vanskeligere utover. Jeg har trua. Fredrik kommer. Vi går i gang. Noen nye justeringer i scener, noen nye tanker. Vi snakker om at dette manuset kan bli et manus som kan gis videre til andre, – et lærestykke kanskje. Kai kommer til lunsj. Vi har en gjennomgang av det vi har til nå. Etterpå har vi en snakk om det. Og hva han så, hva han stussa på. Shakespearsitatene for eksempel. Og at B egentlig er X. For meg har det vært innlysende og implisitt at B ikke trenger å være en psykologisk realistisk rolle, eller et «menneske». For meg er B hvem som helst eller hva som helst, men noe i mellom A og C. Noe som oppstår i mellom. Men det er vel kanskje tydeligere å kalle det for X. Og hva med alle de andre bokstavene? Kort referat. Gleder meg til i morra. Da kommer Per! Det er bra med flere folk inne i prøvesalen. Da oppstår det ting vi tre ikke har sett, ikke kan se. Snart påske også.

24 mars 2026

Vi driver og dykker inn i materialet, prøver av, mister oss selv, prøver av gamle triks, går tilbake, roter rundt, smaker på det, rokerer rundt. Jeg kom til å tenke på dette med snøen og alle de ulike navnene på snø som inuittene har. Tror de har noe som tjuesju ulike benevnelser fordi de har rota rundt i snøen i tusenvis av år. Det er dette vi gjør nå.

Jeg vet ennå ikke helt om vi har nok tekstmateriale, nok fylde, nok tid vi fyller, slik at dette tredje kan oppstå i forestillingen. Jeg vet at dette tredje henger sammen med tid, det må gå en viss tid for at det skal oppstå, dette tredje, man må miste seg selv litt som publikum, der tid og sted opphører. Jeg vet det også handler om kjedsomhet, at man tenker og lurer på om dette kanskje ikke er så bra, at det oppstår en tomhet, en tomhet som så kan fylles med det som oppstår inni meg sammen med det man ser. Jeg vet at det handler mye om lys/lyd/rom som vi ennå ikke har arbeidet så mye med. Så det er først når vi får jobbe med alle komponentene at vi kan kjenne på hva vi har. Det vi arbeider på nå er en form for parathet, tenker jeg, at vi gjør oss mottakelig for dette møtet.

18 og 19. mars
Til stede: Solveig, Fredrik, Jakob, Camilla og jeg.

Onsdag hentet Jakob og Fredrik skjermene fra lageret og noen andre ting. Det var veldig fint å få Jakob inn i arbeidet. Umiddelbart opplevdes det som at rommet ble strammet inn med lyset som kommer fra skjermene. Vi skuespillere får noe konkret å jobbe mot når rommet begynner å bli tydeligere. Dette er bare begynnelsen – første dag. Det blir spennende å se hvordan rommet begynner å bli skapt. Nå først på Loft 1, og deretter blir rommet bare større og større. Først scene 3, og til august scene 6.

Vi lagde et forløp i går som vi tok som utgangspunkt i dag da vi snakket gjennom teksten i morges. Fredrik kom med et nytt forløp som vi begynte å gjennomgå i dag. Det begynner å ta form – alle de ulike elementene begynner å smelte sammen. Vi er alle enige om at vi ikke vil falle inn i en «liksom Jon Fosse»-stemning i teksten. Derfor arbeider vi bevisst mot den typen stemning.

Solveig og jeg forsøker å finne vårt eget skuespillermodus, som er bare oss to, og som bare vi to kan ha. Det hjelper veldig å få inn skjermene til Jakob, som skaper en stemning og en motstand vi kan arbeide mot.

Vi blander sammen elementer fra Verk sitt tidligere arbeid – Solaris, Wishful Beginnings, Evige Leendet – som brokker og deler som blir forvandlet til noe nytt i dette rommet mellom oss. De kjennes som en slags ekkoer fra tiden som har vært – spøkelser som hjemsøker oss i dette rommet når vi aktiverer eller initierer ting til å bevege seg.

Mye fin lyd og musikk som Fredrik improviserer, og som inspirerer og hjelper oss skuespillere til å finne ulike nivåer i teksten, der teksten begynner å kjennes ok å fremføre.

Det er fortsatt mye å oppdage i dialogen, spesielt i pausene, rytmen og hvor teksten skal rettes. Jeg opplever at Solveig og jeg begynner å finne noe mellom oss i dialogen. Jeg gleder meg til å kunne teksten og virkelig bli fri fra å gå rundt med manus. Det blir bra å kunne finne tilstedeværelsen innenfra, og få lov til å prøve å finne det organiske i kroppen i rommet sammen med teksten, lyden og lyset.

Her er rekkefølgen vi likte i dag:

• Intro – Saila, den reelle situasjonen

• Funes i mic – Saila

• Solveig er til stede i rommet – sitter og lytter

• «Det er fint» – dialog – Saila / Solveig

• Solaris-gang bak i rommet – ender ved mic – Shakespeare – vi skuespillere er bare ånder – Solveig følger med, bytter side

• Ånder – dialog Saila / Solveig – Jon Fosse-historien – dialog fortsetter

• Solaris-åndetekst – Saila – dans Saila og Solveig – vi går bak speilscenen fra Solaris med store sko (kanskje uten speilene?)

• ABC-dialog – Saila / Solveig – avsluttes med improvisasjon ABC

• Solveig – Hamlet-teksten – Saila går bak og tar på seg geitemasken og står bak

• «Hva er en skuespiller?» – krangel mellom Saila / Solveig

• Solveig – slapstick-scene – ender liggende på magen foran

• Tid – dialog Saila / Solveig

So far so good. To be continued.
Fin dag.

 

16 og 17. mars
Til stede: Fredrik, Solveig og jeg. Per, Camilla og Jakob kom innom etter lunsj.Vi undersøker om vi kan overføre Rosas danse Rosassin koreografiske tenkning og struktur til vårt arbeid med tekst, kropp og struktur. Vi lager en liten sekvens der vi først improviserer tekst, deretter kun bevegelse/koreografi, og så tekst sammen med bevegelse. Til slutt gjør jeg bevegelsene til min del av teksten, mens Solveig kun sier tekst.

Det finnes utallige variasjoner vi kan utvikle fra dette prinsippet. Solveig påpekte en slags 90-tallsinngang, og reflekterte samtidig over at dersom vi lar oss inspirere av Rosas, er det kanskje noe annet og nytt vi er i gang med. Burde vi heller se tilbake på vårt eget arbeid med Verk? Var ikke det selve prosjektet – Verk spiller Verk, Verk plays Verk? Altså ikke nødvendigvis starte på noe nytt, selv om det selvfølgelig kan oppstå noe nytt gjennom prosessen.

Hun har et poeng som er verdt å tenke over, uansett om vi velger å følge det nye som eventuelt dukker opp.

Vi samtaler rundt bordet om hvilke typer «matematiske» utgangspunkter vi kan skape og teste ut på gulvet. Rosas arbeider ut fra kropp, koreografi og rytme – kan dette overføres til vårt tekstarbeid? Uansett er det inspirerende å la seg påvirke av hennes arbeid og se hvor det leder oss.

Vi leser gjennom teksten vi har bearbeidet så langt, og ser at noen passasjer må gjennomgås og ryddes opp i.

Tirsdag arbeider Solveig og jeg videre med teksten. Vi kjører den gjennom tre ganger med litt ulike innganger hver gang. Den siste gjennomlesningen kjentes best. Da lyttet vi mer til teksten og tok utgangspunkt i den reelle situasjonen: det er Solveig og jeg som forsøker å finne ut av dette – hva er teater?

Vi lar teksten påvirke oss, i stedet for å påtvinge den en bestemt attitude. Situasjonen får vokse ut av lyttingen. Samtidig er det utfordrende å arbeide fysisk når vi ennå ikke kan teksten og må gå rundt med manus i hånden.

Neste steg kan være å jobbe mer inngående med kortere tekstbolker. Samtidig er det viktig å få grep om helheten: Hva er det vi egentlig behandler? Kanskje vi kan dele dagen i to – én del til helhetsarbeid, og én del til fordypning i kortere tekstpassasjer.

Innefra oppleves det som at det mest organiske nivået er en mer nedpå holdning, basert på lytting. Derfra kan det oppstå overganger fra virkelighet til fiksjon – fra det reelle her og nå til mer poetiske bilder i historiene vi forteller. Også bilder uten tekst, bare rom eller bevegelse.

En fin dag. Det var godt å ha ro til bare å være i teksten sammen, uten lyd eller andre elementer. Da blir det også tydelig hvor viktig lyd er for å skape noe ved siden av oss – noe mer enn bare to skuespillere som sier tekst.

Det blir fint å få de andre lagene inn i rommet og se hvordan de setter i gang noe nytt parallelt med teksten.

12 og 13. mars – til stede: Solveig, Fredrik, Saila og meg

Torsdag måtte jeg gå klokken 12.00, så vi hadde en kortere dag. Vi organiserte og satte opp alle tekstene vi har arbeidet med hittil. Det var cirka 18–19 tekster.

Vi begynte å sette sammen små forløp av tekstene og leste dem opp. Mye av tekstene fungerer, men vi mangler fortsatt å se dem i sammenheng. Det er dette arbeidet som nå er i gang.

Fredrik skrev videre på teksten etter at vi fikk alt opp på veggen, og han laget et forløp som vi leste gjennom på fredag. Det tok 50 minutter bare med tekst.

Fredrik så en mulighet for å dele forestillingen i to: første del med tekst og andre del med bilder og dans uten tekst. Kunne dette være en dramaturgisk modell? Det blir fint å få Jakob og Per med neste uke.

Vi skrev ned alle de fysiske prinsippene vi har arbeidet med, og som vi kan hente inspirasjon fra i den videre utviklingen av det fysiske materialet:

• Fysiske bilder med utgangspunkt i konkrete motiver, som en bueskytter eller de tre personene i sonen i Stalker som kaster en gjenstand i naturen for å finne den rette ruten

• Hieroglyfer

• Dans fra YouTube

• Kopiering av koreografier i real time

• Sanselig/taktil dans i forhold til rom, lys og lyd, à la Håkons åpningsdans i Solaris

• Koreografiske ruter, linjer og strukturer i rommet

• Skulpturdans / kopiering av den andre, à la yoghurt-dansen i Paradise Now

• Kontaktimprovisasjon

• Koreografi med teknikker vi ikke behersker

• Rituell dans / sufidans

Fredrik tar opp Andevariasjoner av David Mamet og leser begynnelsen av teksten. Vi blir inspirert av enkelheten i Mamets tekst og tenker at noe av denne enkelheten kan overføres til arbeidet vi undersøker nå. Mamet bruker ender som metaforiske bilder som kan overføres til livet. Vi snakker ikke om ender, men finnes det noe lignende metaforer vi kan trekke frem i tekstene våre så langt?

Vi utforsker hvordan spørsmålene kan flettes inn i teksten og hvor de kan plasseres, og vi laborerer videre med dette.

En bra uke – mye spennende som skjer. Det blir interessant å se hvilken vei det tar neste uke

Referat 10. og 11. mars

Khio, Saila, Fredrik og Solveig(Referent)

Tirsdag og Onsdag i ett. Vi er inne i uke 3. Vi har gjort mye, vi er inne i en fase som virker å være formende for hvordan forestillingen vil se ut. Det er som om det blir tydeligere og tydeligere, men likevel med mange utstikkere og fremdeles testing testing. Nye tekster kommer inn. I går leste vi starten på Duck Variations av David Mahmet. Det var inspirerende. Teksten starter med at to personer sitter på en benk og sier; It´s Nice. Yes, It´s nice. Vi glemmer og vi husker. – Det er direkte inn i vår situasjon. Saila og jeg sitter og prater med hverandre. Vi liker teater, teater er fint. Vi husker og vi glemmer. Peggy Fellon – writing towards disapearence. – Hvordan fortelle? Ved å fortelle/skrive/huske skaper du nytt. Kan hende jeg blander navn.

Mønsteret ser slik ut nå: Ulike variasjoner over samme tema – forestillingen kretser rundt forsøket på å definere/si noe om hva en skuespiller arbeider med i teateret. Demonstrasjoner – for eksempel når jeg spør Saila; hvordan arbeider du med terskler i teateret? Saila viser og demonstrerer portalen inn i noe annet. Glidning over i bilde og fysiske etyder/koreografi. Åpne rommet bak. Så frem igjen, ny variasjon; Hva betyr Leikari? – En som leker. Så en skuespiller bare leker?

Spørsmålene og dialogen kan fungere som innganger til ulike tekster, ulike temaer, ulike minner.

Vi har lagd lister – abcdefghijklmnopqrstuvwxyzæøå – Tenk teater, si et ord som har med teater å gjøre som begynner på hver bokstav i alfabetet.

A Anatagonist, Amatør, Abstraksjon

B Broer, Begrensinger, Brecht, Briljans

C Commedia del arte, Champagne,

D Døden, Dialog, Dans

E Epilog

OSV OSV

En annen ting vi testa ut er å prøve på dialogvis å huske sammen – Hvor er du? – Jeg står bak teppet, hvor er du? – I teateret – Hva gjør du? Jeg venter på at publikum skal komme inn. Hvorfor gråter du? Jeg gråter ikke, jeg har bare gjespa, jeg blir alltid trøtt når jeg er litt spent eller nervøs, og så må jeg gjespe og så får jeg tårer i øynene….osv

Vi har prøvd å lage bilder i tomt rom ved å beskrive ting som ikke er der. Det funka fint. Rart at det er så lett.

Hva har døden med teater å gjøre? Ny tekst. Fredrik skrev også en ny tekst, – På Islandsk heter en skuespiller en leikar. En som leker.

Saila har skrevet ned disse forsøkene:

Forsøk1 –

Hydrasamtalen –

Tidteksten

Spørsmålene – siste spørsmål hva er en terskel

Fysisk demonstrasjon av terskel

Saila inn ei bakerste rommet, slow motion gange – solveig Hydrateksten i mic- orginal – tynn hud

Forsøk 2

Alfabetspørsmål – Assosiasjon-

Over til Dødens Solveigs tekst

Forsøk 3

Snakke tekster i det tomme rommet, f.eks. Fumes, gutten som falt av hesten. Saila imrprovisrer, men solveig bacjer

Forsøk 4

Saila i Mic. Den reellle situiasjonen. «Vi nærmet oss slutten, vi måtte finne en avslutning»

Ulike koreografiske arbeider:

Konkret bilde, (f.eks bueskytter)

Hieroglyfer

Danser fra youtube

Kopiering av koreografier real time

Taktil dans, sanselig i forhold til rom, lys lyd (f.eks – håkon i Solaris)

Koreografiske linjer og strukturer vi kan lage i rommet

Skulpturer – (prisme og youghurtdans)

Kontaktimprovisasjon

Koreografi med ulike teknikker vi ikke behersker

Rituell dans (shanting)

9. mars, Saila, Fredrik og Solveig (referent)

Dagen i dag føltes kort. Det føk unna. Jeg kan nesten ikke huske noen ting. Jeg husker vi skrev i fem minutter. En kort tekst hver om det tomme rommet helt i starten av Solaris. Det er helt tomt og helt fylt. Vi leste tekstene for hverandre etterpå. Det var en fin øvelse. Fredrik fikk tekstene og skal se på dem til i morra. Kanskje det kan være noe i dem. Vi tenkte på det tomme rommet, eller det fylte rommet, etter at Saila og meg hadde vært på gulvet. Vi var damene med parykkene foran ansiktet og vi tok den nye koreografien. Det er bra å gå igjennom den hver dag. Det er fremdeles deler av den jeg ikke føler meg så sikker på. Men det er morsomt å prøve å fornemme hvor Saila er uten å kunne se henne. Vi gjorde også en gest. Hun lærte meg en ny gest. I teksten snakker vi om litt ulikt, og jeg spør henne om hun kan lære meg den gesten. Den utviklet seg og jeg fulgte henne i det. Vi hadde en gjennomgang av teksten F har modifisert. Han har skrevet inn noen nye ting, og strøket noe av det gamle. Nå har vi 8, nesten 9 sider med dialog. Det er underlig at vi har dialog. Det er en ny ting. Dialog. Vi sitter og prater med hverandre, jeg spør Saila om ulike ting, og hun sprø meg tilbake, dette er en slags grunnsituasjon, så åpner vi opp rommet bak, noe annet springer ut av det. Saila skal komme med noen forslag til noen mønstre vi kan gjøre. Inn og utganger. Kanskje noen av tekstene kan komme fra bak i rommet? men den situasjonen med meg og henne foran, er en slags grunn-situasjon som kan komme igjen og igjen og igjen. Men med små vridninger(!). Vi hadde et par nye snakke-improer. Vi snakka om sonen og terskelen og skuespillerrollen, å gå inn i andre engergier. Vi snakka om det å bombe sonen, og vi snakka om å bombe Iran. Vi snakka om shorting av aksjer og derivater. Og svusj, klokka var to og vi gikk tidlig hjem, med ulike oppgaver. Saila skal lage noen mønstre, jeg skal finne noen spørsmål og Fredrik skal se på de nye tekstene. Mandagen var bra synes jeg.

3. mars 2026

Khio, Saila, Fredrik og Solveig (referent)

Jeg startet veien ned til Khio fra Torshov med å høre på sangen «du gråter så store tårer nå for tida» av Ane Brun. Og jeg kjente at jeg måtte skjerpe meg for ikke å gråte ute i offentligheten. Jeg har ikke lyst til å være den dama som går og hulker nedover veien. Men jeg hadde det i meg i dag. Kanskje fordi alt er så urolig i verden min, både sånn i verden vi lever i og har rundt oss, men også det faktum at jeg snart skal selge hjemmet vårt og jeg vet ikke hvor det neste stedet blir og jeg rydder og vasker og maler og prøver å gjøre det så fint som mulig slik at folk skal by masse penger på min leilighet slik at jeg kan få råd til å kjøpe meg noe nytt et annet sted, og jeg hater at det er sånn det er at prisene presses, at vi presser alt, skviser mest mulig ut av hverandre og det er en skikkelig iditosk ting, det handler jo om noe så basalt som å ha tak over hodet. Og når jeg kom på jobben, så begynte vi å snakke om frykten, og maskinen som tar over, og toget som bare ruller og vi må bare hoppe på. Og det traff meg hardt.

Vi snakket om – å være redd for tomhet, og hva skjer med oss da? Og det å stå i å ikke vite, å være i det ukjente, å tørre å erkjenne hjelpesløshet, det å være usikker. Og da er det jo så mange metoder og roller og veier som allerede er tråkket opp en kan gå, man kan lene seg på konvensjoner og regler og gjøre ferdig leksa si og ha ryggen fri, men at de veiene ofte er – hva skal jeg si – på de veiene oppdager en kanskje ikke så mye nytt. Det er bare å fylle inn skjema, fylle de riktige fargene i rutene og så er alt forståelig og fint og alle skjønner alt og det er ingenting å lure på. Publikum fornøyd og alle var så flinke og takk og farvel og forresten, har du en serie å anbefale meg? Det er vel kanskje en slags langsom død. En tilstivnelse. Men alle er fornøyd fordi frykten kke lenger er så present, den er blitt pakket inn, dempet.

Det var fint å være på gulvet i dag, det var fint å ta på seg en caps og forsvinne inn i noe annet, bli en annen, det var fint å lese Heiner Mullers hydratekst, om han som kjemper mot et uhyre i en skog, og som innser at han selv er det uhyret han kjemper mot. Det var fint å være på scenen med Saila, det er gøy når tekstene vi har blir noe mer enn ord på et ark, det er gøy at vi kan være sammen og jobbe mot noe vi ikke enda vet hva er, men som er interessant å prøve finne ut av, det er fint å dele tanker, å få nye tanker i hodet, det er gøy å slå av lyset og se om vi oppdager noe der i mørket. Den oransje kappen var så vakker der den plutselig steg oppover og oppver. Ikke helt av seg selv riktinok, men det gjør ingenting, for fantasien tar seg av den biten. Haha. Da vi var ferdige med den ene improen tok jeg et hvitt skjørt over hode og latet som om jeg var et spøkelse i et par sekunder. Det var befriende.

 

Mandag 2. mars.
Til stede: Jeg, Solveig og Fredrik. Jakob kom innom etter pausen.

Vi flyttet inn i Loft 1. Det var godt å komme inn i Loft 1. Selv om Loft 2 også er et bra rom – lyst, varmt og med flott gulv – kjentes det bedre å være på Loft 1. Det er et litt mer ruffent rom, med helt svart gulv, noe som gjør det lettere å samle konsentrasjon og fokus på materialet, synes jeg.

Fredrik har tenkt i helgen. Han snakker om tingliggjøringen av teatret og skuespilleren. Om å eksponere teatret og teaterrommet. Å lage rammer og begrensninger for prosjektet, slik at det ikke flyter utover alt.
Når blir skuespilleren noe mer, noe annet?

Fredrik foreslår at vi utforsker objekter, rekvisitter og kostymer som vi har brukt i Verkets tidligere arbeider. Å undersøke dem i en ny kontekst og se hva som begynner å oppstå av nye bilder og meninger.

Vi ønsker å fortelle og få frem flere historier. For eksempel Borges’ Samlede fiksjoner, Sophie Calles Bilder som var stjålet i museet, Edvard Munchs bilder som han lot stå igjen i skogen slik at trollene kunne sette sine merker på dem, Solveigs Gwinplay-fortelling, Fredriks Mnemosys-fortelling om gutten som falt av hesten og fikk total hukommelse, samt Fosses historier fra Septologien: «bilde med strek» og «fargen brunt».

Vi improviserer med å fortelle små historier om våre egne forestillinger. Solveig forteller om The Big Dream, Fredrik om Stalker, og jeg om Ifigeneia – og alle om Evige leendet.
Jeg og Solveig laget nye koreografier og lærte hverandres. Vi improviserte videre med rekvisitter, der vi undersøkte hva som skjer mellom to rekvisitter når vi tar dem frem og stiller dem ut ved siden av hverandre. Det var gøy å gjøre enkle, nøytrale handlinger og se om det begynner å oppstå noe ut av det.

Etter pausen snakket vi om rommet sammen med Jakob. Han foreslo en lysstripe laget av skjermene som ligger på gulvet og som krysser hele rommet. Vi teipet stedet på gulvet der vi antar at skjermstripen kan ligge.

Etterpå leste vi første bolk av teksten og viste de nye koreografiene for Jakob. Vi var alle enige om at musikken hjelper veldig med å finne dybden og resonansen i teksten. Vi liker at Fredrik improviserer med lyd, fordi det setter i gang et annet lag, og teksten begynner å leve på en uforutsigbar måte. Senere kan det godt hende at vi ikke har lyd på akkurat denne teksten, men foreløpig er det viktig å kaste seg ut i det og prøve forskjellige variasjoner og lydbilder for å sprenge frem nye meninger.

Fredag 27. februar Saila, Solveig, Fredrik(referent)

Det siste som ble sagt på fredag:
Skuespillerne er veivisere (alla peking opera) som åpner opp for teatrets iboende kraft. Vi trenger ikke å hente historiene utenifra, de er iboende i teatret, i seg selv. Det er flott sagt, sa Solveig, men lettere sagt en gjort, tenker jeg.

Tanken var å gjøre det enkelt.
Vise de enkle glidningene. Mellom virkelighet og fiksjon.
Kanskje snakke om det.
Er det mulig? Vi gjør det. Det er mulig.

Teatret trives i metaforen. Ting kan være ting uten å være tingen i seg selv. Er det en oppvisning i når metaforen oppstår.
Jeg tenkte på det.
Jeg tenkte at skuespillerne kunne gå rundt i rommet.
Kartlegge det. Fortelle.
Her er en stor lysskjerm som lyser opp rommet.
Her er det en terskel.
Går man over denne terskelen er det noe som forandrer seg.
Et lys, en lyd. En annen måte å gå.

Hvordan lager man en forestilling? Hva er meningen med teatret?

Vi snakker mye om Virkelighet – Fiksjon. Om vridningen. Når denne vridningen skjer. I rommet. Det er vel egentlig dette forestillingen handler om:

Denne glidningen.
Hvor lite eller hvor mye som skal til for at denne glidningen oppstår.
Forestillingen er en tingliggjøring av teatrets koder.
Hvordan tingliggjøre teatrets koder?

En forfatter er en som skaper et språk.
Vi skaper et språk.
Teatrets språk.
Kan vi skape en verden med tape.
Det er en lek med metaforer.
Black Boksen er en terskel i seg selv.
Det er et nullpunkt.

Skuespillerne putter inn tegn:

Teater – Performance – Skuespiller – Aktør – Koreografi – Dans – Visuelt bilde – Kostymer – Klær – Lyd – Scenografi – Lys – Rekvisitter – Terskel – Overganger – Portal – Symbol – Virkelighet – Fiksjon – Pause – Rytme – Psykologi – Undertekst – Dionysos – Mnemosyne – Historier – flere…

Alle objektene til Verk er utstilt i rommet. Eller at vi setter ut alle disse objektene. I starten av forestillingen.
De er Verks ur-rekvisitter.
De kan kombineres på utallige måter.
En skuespiller kan ta på seg geite masken, mens den andre kan vise fram øksen.
En skuespiller kan løfte opp øksen, mens den andre skal til å si noe i mikrofonstativet med pels.
Kombinasjoner av bilder. Åpner nye rom. Det er en lek med ulike kombinasjoner.

Gi publikum tid.
Vent i lang tid.
For å aktivere publikum, må du deaktivere skuespilleren.
Det er umulig at det ikke skjer noe.
Så lenge det er folk så skjer det noe.

Vi snakket om historier. At vi trenger historier. Vi er glad i historier. Hva er en historie. Hva gjør det med oss. Kan vi undersøke det? Vi er glad i Comedia del arte historien. Den kartlegger et rom. Den gir noen begrensninger som igjen gir noen muligheter. Whispering corridor. Da kan jeg gå inn der å hviske. Det er terskelen. Publikum elsker det, å tre inn i leken/fiksjonen. Det er dette vi gjør. Er historiene det bildet som lyset kommer ut av.