Big news: we are making our Difference and Repetition rehearsal diaries public. Since 2017, these diaries have been part of our internal artistic research process within a closed group. They document the ongoing work in the rehearsal room through short notes, reflections, summaries, and observations. The diaries offer insight into the development of the work as it unfolds.
Referat prøver – Difference and Repetition (English version)
Refarat torsdag 26 mars.
Dagen startet som vanlig. Når jeg titter inn døra til studio 1 sitter Saila der allerede. Hun sitter og arbeider med sine greier. På bordet framfor henne er manuset. Det begynner å ta form. Jeg kommer inn med en litt urolig energi på grunn av økonomi. Men Saila roer meg ned, hjelper meg med å sende en mail og litt sånn. Ting ordner seg! Så gikk vi løs på manus. Vi går igjennom scene for scene. Vi husker en del fra starten, men det blir vanskeligere og vanskeligere utover. Jeg har trua. Fredrik kommer. Vi går i gang. Noen nye justeringer i scener, noen nye tanker. Vi snakker om at dette manuset kan bli et manus som kan gis videre til andre, – et lærestykke kanskje. Kai kommer til lunsj. Vi har en gjennomgang av det vi har til nå. Etterpå har vi en snakk om det. Og hva han så, hva han stussa på. Shakespearsitatene for eksempel. Og at B egentlig er X. For meg har det vært innlysende og implisitt at B ikke trenger å være en psykologisk realistisk rolle, eller et «menneske». For meg er B hvem som helst eller hva som helst, men noe i mellom A og C. Noe som oppstår i mellom. Men det er vel kanskje tydeligere å kalle det for X. Og hva med alle de andre bokstavene? Kort referat. Gleder meg til i morra. Da kommer Per! Det er bra med flere folk inne i prøvesalen. Da oppstår det ting vi tre ikke har sett, ikke kan se. Snart påske også.
24 mars 2026
Vi driver og dykker inn i materialet, prøver av, mister oss selv, prøver av gamle triks, går tilbake, roter rundt, smaker på det, rokerer rundt. Jeg kom til å tenke på dette med snøen og alle de ulike navnene på snø som inuittene har. Tror de har noe som tjuesju ulike benevnelser fordi de har rota rundt i snøen i tusenvis av år. Det er dette vi gjør nå.
Jeg vet ennå ikke helt om vi har nok tekstmateriale, nok fylde, nok tid vi fyller, slik at dette tredje kan oppstå i forestillingen. Jeg vet at dette tredje henger sammen med tid, det må gå en viss tid for at det skal oppstå, dette tredje, man må miste seg selv litt som publikum, der tid og sted opphører. Jeg vet det også handler om kjedsomhet, at man tenker og lurer på om dette kanskje ikke er så bra, at det oppstår en tomhet, en tomhet som så kan fylles med det som oppstår inni meg sammen med det man ser. Jeg vet at det handler mye om lys/lyd/rom som vi ennå ikke har arbeidet så mye med. Så det er først når vi får jobbe med alle komponentene at vi kan kjenne på hva vi har. Det vi arbeider på nå er en form for parathet, tenker jeg, at vi gjør oss mottakelig for dette møtet.
18 og 19. mars
Til stede: Solveig, Fredrik, Jakob, Camilla og jeg.
Onsdag hentet Jakob og Fredrik skjermene fra lageret og noen andre ting. Det var veldig fint å få Jakob inn i arbeidet. Umiddelbart opplevdes det som at rommet ble strammet inn med lyset som kommer fra skjermene. Vi skuespillere får noe konkret å jobbe mot når rommet begynner å bli tydeligere. Dette er bare begynnelsen – første dag. Det blir spennende å se hvordan rommet begynner å bli skapt. Nå først på Loft 1, og deretter blir rommet bare større og større. Først scene 3, og til august scene 6.
Vi lagde et forløp i går som vi tok som utgangspunkt i dag da vi snakket gjennom teksten i morges. Fredrik kom med et nytt forløp som vi begynte å gjennomgå i dag. Det begynner å ta form – alle de ulike elementene begynner å smelte sammen. Vi er alle enige om at vi ikke vil falle inn i en «liksom Jon Fosse»-stemning i teksten. Derfor arbeider vi bevisst mot den typen stemning.
Solveig og jeg forsøker å finne vårt eget skuespillermodus, som er bare oss to, og som bare vi to kan ha. Det hjelper veldig å få inn skjermene til Jakob, som skaper en stemning og en motstand vi kan arbeide mot.
Vi blander sammen elementer fra Verk sitt tidligere arbeid – Solaris, Wishful Beginnings, Evige Leendet – som brokker og deler som blir forvandlet til noe nytt i dette rommet mellom oss. De kjennes som en slags ekkoer fra tiden som har vært – spøkelser som hjemsøker oss i dette rommet når vi aktiverer eller initierer ting til å bevege seg.
Mye fin lyd og musikk som Fredrik improviserer, og som inspirerer og hjelper oss skuespillere til å finne ulike nivåer i teksten, der teksten begynner å kjennes ok å fremføre.
Det er fortsatt mye å oppdage i dialogen, spesielt i pausene, rytmen og hvor teksten skal rettes. Jeg opplever at Solveig og jeg begynner å finne noe mellom oss i dialogen. Jeg gleder meg til å kunne teksten og virkelig bli fri fra å gå rundt med manus. Det blir bra å kunne finne tilstedeværelsen innenfra, og få lov til å prøve å finne det organiske i kroppen i rommet sammen med teksten, lyden og lyset.
Her er rekkefølgen vi likte i dag:
- Intro – Saila, den reelle situasjonen
- Funes i mic – Saila
- Solveig er til stede i rommet – sitter og lytter
- «Det er fint» – dialog – Saila / Solveig
- Solaris-gang bak i rommet – ender ved mic – Shakespeare – vi skuespillere er bare ånder – Solveig følger med, bytter side
- Ånder – dialog Saila / Solveig – Jon Fosse-historien – dialog fortsetter
- Solaris-åndetekst – Saila – dans Saila og Solveig – vi går bak speilscenen fra Solaris med store sko (kanskje uten speilene?)
- ABC-dialog – Saila / Solveig – avsluttes med improvisasjon ABC
- Solveig – Hamlet-teksten – Saila går bak og tar på seg geitemasken og står bak
- «Hva er en skuespiller?» – krangel mellom Saila / Solveig
- Solveig – slapstick-scene – ender liggende på magen foran
- Tid – dialog Saila / Solveig
So far so good. To be continued.
Fin dag.
16 og 17. mars
Til stede: Fredrik, Solveig og jeg. Per, Camilla og Jakob kom innom etter lunsj.Vi undersøker om vi kan overføre Rosas danse Rosassin koreografiske tenkning og struktur til vårt arbeid med tekst, kropp og struktur. Vi lager en liten sekvens der vi først improviserer tekst, deretter kun bevegelse/koreografi, og så tekst sammen med bevegelse. Til slutt gjør jeg bevegelsene til min del av teksten, mens Solveig kun sier tekst.
Det finnes utallige variasjoner vi kan utvikle fra dette prinsippet. Solveig påpekte en slags 90-tallsinngang, og reflekterte samtidig over at dersom vi lar oss inspirere av Rosas, er det kanskje noe annet og nytt vi er i gang med. Burde vi heller se tilbake på vårt eget arbeid med Verk? Var ikke det selve prosjektet – Verk spiller Verk, Verk plays Verk? Altså ikke nødvendigvis starte på noe nytt, selv om det selvfølgelig kan oppstå noe nytt gjennom prosessen.
Hun har et poeng som er verdt å tenke over, uansett om vi velger å følge det nye som eventuelt dukker opp.
Vi samtaler rundt bordet om hvilke typer «matematiske» utgangspunkter vi kan skape og teste ut på gulvet. Rosas arbeider ut fra kropp, koreografi og rytme – kan dette overføres til vårt tekstarbeid? Uansett er det inspirerende å la seg påvirke av hennes arbeid og se hvor det leder oss.
Vi leser gjennom teksten vi har bearbeidet så langt, og ser at noen passasjer må gjennomgås og ryddes opp i.
Tirsdag arbeider Solveig og jeg videre med teksten. Vi kjører den gjennom tre ganger med litt ulike innganger hver gang. Den siste gjennomlesningen kjentes best. Da lyttet vi mer til teksten og tok utgangspunkt i den reelle situasjonen: det er Solveig og jeg som forsøker å finne ut av dette – hva er teater?
Vi lar teksten påvirke oss, i stedet for å påtvinge den en bestemt attitude. Situasjonen får vokse ut av lyttingen. Samtidig er det utfordrende å arbeide fysisk når vi ennå ikke kan teksten og må gå rundt med manus i hånden.
Neste steg kan være å jobbe mer inngående med kortere tekstbolker. Samtidig er det viktig å få grep om helheten: Hva er det vi egentlig behandler? Kanskje vi kan dele dagen i to – én del til helhetsarbeid, og én del til fordypning i kortere tekstpassasjer.
Innefra oppleves det som at det mest organiske nivået er en mer nedpå holdning, basert på lytting. Derfra kan det oppstå overganger fra virkelighet til fiksjon – fra det reelle her og nå til mer poetiske bilder i historiene vi forteller. Også bilder uten tekst, bare rom eller bevegelse.
En fin dag. Det var godt å ha ro til bare å være i teksten sammen, uten lyd eller andre elementer. Da blir det også tydelig hvor viktig lyd er for å skape noe ved siden av oss – noe mer enn bare to skuespillere som sier tekst.
Det blir fint å få de andre lagene inn i rommet og se hvordan de setter i gang noe nytt parallelt med teksten.
12 og 13. mars – til stede: Solveig, Fredrik, Saila og meg
Torsdag måtte jeg gå klokken 12.00, så vi hadde en kortere dag. Vi organiserte og satte opp alle tekstene vi har arbeidet med hittil. Det var cirka 18–19 tekster.
Vi begynte å sette sammen små forløp av tekstene og leste dem opp. Mye av tekstene fungerer, men vi mangler fortsatt å se dem i sammenheng. Det er dette arbeidet som nå er i gang.
Fredrik skrev videre på teksten etter at vi fikk alt opp på veggen, og han laget et forløp som vi leste gjennom på fredag. Det tok 50 minutter bare med tekst.
Fredrik så en mulighet for å dele forestillingen i to: første del med tekst og andre del med bilder og dans uten tekst. Kunne dette være en dramaturgisk modell? Det blir fint å få Jakob og Per med neste uke.
Vi skrev ned alle de fysiske prinsippene vi har arbeidet med, og som vi kan hente inspirasjon fra i den videre utviklingen av det fysiske materialet:
- Fysiske bilder med utgangspunkt i konkrete motiver, som en bueskytter eller de tre personene i sonen i Stalker som kaster en gjenstand i naturen for å finne den rette ruten
- Hieroglyfer
- Dans fra YouTube
- Kopiering av koreografier i real time
- Sanselig/taktil dans i forhold til rom, lys og lyd, à la Håkons åpningsdans i Solaris
- Koreografiske ruter, linjer og strukturer i rommet
- Skulpturdans / kopiering av den andre, à la yoghurt-dansen i Paradise Now
- Kontaktimprovisasjon
- Koreografi med teknikker vi ikke behersker
- Rituell dans / sufidans
Fredrik tar opp Andevariasjoner av David Mamet og leser begynnelsen av teksten. Vi blir inspirert av enkelheten i Mamets tekst og tenker at noe av denne enkelheten kan overføres til arbeidet vi undersøker nå. Mamet bruker ender som metaforiske bilder som kan overføres til livet. Vi snakker ikke om ender, men finnes det noe lignende metaforer vi kan trekke frem i tekstene våre så langt?
Vi utforsker hvordan spørsmålene kan flettes inn i teksten og hvor de kan plasseres, og vi laborerer videre med dette.
En bra uke – mye spennende som skjer. Det blir interessant å se hvilken vei det tar neste uke
Referat 10. og 11. mars
Khio, Saila, Fredrik og Solveig(Referent)
Tirsdag og Onsdag i ett. Vi er inne i uke 3. Vi har gjort mye, vi er inne i en fase som virker å være formende for hvordan forestillingen vil se ut. Det er som om det blir tydeligere og tydeligere, men likevel med mange utstikkere og fremdeles testing testing. Nye tekster kommer inn. I går leste vi starten på Duck Variations av David Mahmet. Det var inspirerende. Teksten starter med at to personer sitter på en benk og sier; It´s Nice. Yes, It´s nice. Vi glemmer og vi husker. – Det er direkte inn i vår situasjon. Saila og jeg sitter og prater med hverandre. Vi liker teater, teater er fint. Vi husker og vi glemmer. Peggy Fellon – writing towards disapearence. – Hvordan fortelle? Ved å fortelle/skrive/huske skaper du nytt. Kan hende jeg blander navn.
Mønsteret ser slik ut nå: Ulike variasjoner over samme tema – forestillingen kretser rundt forsøket på å definere/si noe om hva en skuespiller arbeider med i teateret. Demonstrasjoner – for eksempel når jeg spør Saila; hvordan arbeider du med terskler i teateret? Saila viser og demonstrerer portalen inn i noe annet. Glidning over i bilde og fysiske etyder/koreografi. Åpne rommet bak. Så frem igjen, ny variasjon; Hva betyr Leikari? – En som leker. Så en skuespiller bare leker?
Spørsmålene og dialogen kan fungere som innganger til ulike tekster, ulike temaer, ulike minner.
Vi har lagd lister – abcdefghijklmnopqrstuvwxyzæøå – Tenk teater, si et ord som har med teater å gjøre som begynner på hver bokstav i alfabetet.
A Anatagonist, Amatør, Abstraksjon
B Broer, Begrensinger, Brecht, Briljans
C Commedia del arte, Champagne,
D Døden, Dialog, Dans
E Epilog
OSV OSV
En annen ting vi testa ut er å prøve på dialogvis å huske sammen – Hvor er du? – Jeg står bak teppet, hvor er du? – I teateret – Hva gjør du? Jeg venter på at publikum skal komme inn. Hvorfor gråter du? Jeg gråter ikke, jeg har bare gjespa, jeg blir alltid trøtt når jeg er litt spent eller nervøs, og så må jeg gjespe og så får jeg tårer i øynene….osv
Vi har prøvd å lage bilder i tomt rom ved å beskrive ting som ikke er der. Det funka fint. Rart at det er så lett.
Hva har døden med teater å gjøre? Ny tekst. Fredrik skrev også en ny tekst, – På Islandsk heter en skuespiller en leikar. En som leker.
Saila har skrevet ned disse forsøkene:
Forsøk1 –
Hydrasamtalen –
Tidteksten
Spørsmålene – siste spørsmål hva er en terskel
Fysisk demonstrasjon av terskel
Saila inn ei bakerste rommet, slow motion gange – solveig Hydrateksten i mic- orginal – tynn hud
Forsøk 2
Alfabetspørsmål – Assosiasjon-
Over til Dødens Solveigs tekst
Forsøk 3
Snakke tekster i det tomme rommet, f.eks. Fumes, gutten som falt av hesten. Saila imrprovisrer, men solveig bacjer
Forsøk 4
Saila i Mic. Den reellle situiasjonen. «Vi nærmet oss slutten, vi måtte finne en avslutning»
Ulike koreografiske arbeider:
Konkret bilde, (f.eks bueskytter)
Hieroglyfer
Danser fra youtube
Kopiering av koreografier real time
Taktil dans, sanselig i forhold til rom, lys lyd (f.eks – håkon i Solaris)
Koreografiske linjer og strukturer vi kan lage i rommet
Skulpturer – (prisme og youghurtdans)
Kontaktimprovisasjon
Koreografi med ulike teknikker vi ikke behersker
Rituell dans (shanting)
9. mars, Saila, Fredrik og Solveig (referent)
Dagen i dag føltes kort. Det føk unna. Jeg kan nesten ikke huske noen ting. Jeg husker vi skrev i fem minutter. En kort tekst hver om det tomme rommet helt i starten av Solaris. Det er helt tomt og helt fylt. Vi leste tekstene for hverandre etterpå. Det var en fin øvelse. Fredrik fikk tekstene og skal se på dem til i morra. Kanskje det kan være noe i dem. Vi tenkte på det tomme rommet, eller det fylte rommet, etter at Saila og meg hadde vært på gulvet. Vi var damene med parykkene foran ansiktet og vi tok den nye koreografien. Det er bra å gå igjennom den hver dag. Det er fremdeles deler av den jeg ikke føler meg så sikker på. Men det er morsomt å prøve å fornemme hvor Saila er uten å kunne se henne. Vi gjorde også en gest. Hun lærte meg en ny gest. I teksten snakker vi om litt ulikt, og jeg spør henne om hun kan lære meg den gesten. Den utviklet seg og jeg fulgte henne i det. Vi hadde en gjennomgang av teksten F har modifisert. Han har skrevet inn noen nye ting, og strøket noe av det gamle. Nå har vi 8, nesten 9 sider med dialog. Det er underlig at vi har dialog. Det er en ny ting. Dialog. Vi sitter og prater med hverandre, jeg spør Saila om ulike ting, og hun sprø meg tilbake, dette er en slags grunnsituasjon, så åpner vi opp rommet bak, noe annet springer ut av det. Saila skal komme med noen forslag til noen mønstre vi kan gjøre. Inn og utganger. Kanskje noen av tekstene kan komme fra bak i rommet? men den situasjonen med meg og henne foran, er en slags grunn-situasjon som kan komme igjen og igjen og igjen. Men med små vridninger(!). Vi hadde et par nye snakke-improer. Vi snakka om sonen og terskelen og skuespillerrollen, å gå inn i andre engergier. Vi snakka om det å bombe sonen, og vi snakka om å bombe Iran. Vi snakka om shorting av aksjer og derivater. Og svusj, klokka var to og vi gikk tidlig hjem, med ulike oppgaver. Saila skal lage noen mønstre, jeg skal finne noen spørsmål og Fredrik skal se på de nye tekstene. Mandagen var bra synes jeg.
Torsdag 5. mars, Saila, Solveig, Fredrik (referent)
og fredag 6. mars, Saila, Solveig, Fredrik og Per og Camilla fra kl. 13.
Jeg skal forsøke å oppsummere to dager. Det er ikke så lett som man tror, for det skjer veldig mye.
På torsdag forsøkte vi en slags tvungen gjennomspilling av alt det tekstlige materialet vi har. Vi lagde en rekkefølge dagen før og pløyde igjennom. Det er alltid smertefullt. Men det er bra for da merker man litt hva som fungerer og ikke fungerer. Jeg vet at dette egentlig er en løgn, fordi jeg vet, at vi vet, at det er så små ting som gjør at noe fungerer eller ikke. Men, i hvert fall, så ser man at det er noe som ikke fungerer og fungerer. Problemet er at man ikke ser HVORFOR det ikke fungerer, man ser bare at det IKKE fungerer. Men det er jo et skritt fremover det også, for jeg så det som fungerte og det var den første scenen. Så jeg gikk raskt inn i en kunstnerisk krise, resten av den dagen, men jeg holdt den på avstand. Jeg syns selv jeg har blitt ganske god på det med årene, å ikke la meg affektere, gå videre. Men den var der hele tiden, jeg forsøkte å overse den, men den var der, like ved. Det er en slags farge. Den er veldig mørk, dyp rød, mere svart, en blanding av svart og rød, ganske kvelende.
Neste dag var det mere klart, mye mere luft med nyanser av hvitt. Jeg gikk inn i det som fungerte, i den første scenen, og utvidet den, slo noen andre tekster sammen med den. La noe til og tok noe bort. Vi leste den sammen. Jeg kommer til å tenke på noe Deleuze har skrevet. En slags oppskrift, fritt gjenfortalt:
Slå deg ned i noe kjent der du kan være.
Undersøk og eksperimenter det stedet og de mulighetene den gir.
Finn mulige bevegelser ut av det stedet, små sprekker.
Mulige fluktruter. Opplev og erfar disse fluktlinjene/sprekkene.
Lag nye forbindelser og kombinasjoner ved å sammentrekke, binde sammen.
Prøv alltid å ta vare på et lite stykke av dette nye som oppstår.
Gjennom omhyggelig omgang med tingene vil man klare å frigjøre fluktlinjer.
Vi snakket om dette med å tvinge fram ting, å tvinge fram en struktur, og var enige om at det var bra at vi gjorde det dagen før. Vi snakket også om dette nye som vi skulle prøve og at dette var bedre. Så kom Per og Camilla. Vi fortalte litt om prosjektet. Bruddstykker. Det var fint. De er så lydhøre. Det er som om prosjektet blir større i deres nærvær. Fine spørsmål. Vi viste en gjennomlesning av den utvida versjonen av første scenen, pluss litt til. Vi var ganske samstemte om at den første scenen fungerer. Pausene. Åndene. Undringen. Vi snakket om mulige retninger. Det siste jeg tenkte som ga mening var:
Kanskje vi gjør denne samme scenen.
Igjen og igjen.
Da slipper vi å lage mere tekst.
Difference & Repetition
4.3.26 Onsdag / Loft 1
Til stede: Jeg, Solveig og Fredrik
Fredrik hadde truffet en kollega av oss i går kveld på klatresenter. Denne kollegaen fortalte at han hadde studert teaterhistorie på universitetet, og der hadde han blitt fortalt at teater er når A spiller B og C ser på. Fredrik ble inspirert av dette korte møtet og skrev en fortsettelse til første delen av teksten.
Den første delen av teksten fungerer som en prolog, nøkkelscene eller en chaussette, som betyr:
I noen sceniske eller tekniske sammenhenger brukes chaussettemetaforisk eller teknisk om noe som samler, omslutter eller pakker inn materiale. I enkelte scenografiske eller performative praksiser kan det beskrive:
- en «hylse» eller stoffpose som samler materiale
- en kondensering eller oppsamling av scenisk materiale i én form
- en tekstilstruktur som holder noe samlet
Derfor kan det i kunstneriske samtaler brukes mer poetisk om en kondensering av materiale i forestillingen.
Etter litt kaffe og morgensnakk går vi på gulvet og improviserer videre rundt Bolk 1, «Hva er teater», og dykker ned i «Åndene». Vi konstruerer videre på teksten, setter inn den nye improvisasjonen Åndene sammen med begynnelsen, og setter inn Åndene-teksten min / Adams fra Solaris, etterfulgt av en dans bak lysstripen på gulvet.
Vi fortsetter konstruksjonsarbeidet ved å lese tekster høyt. Solveig tar Hydra-teksten av Heiner Müller i mikrofon, og jeg leserFrykt-teksten sittende på en stol i mikrofon. Vi konstaterer at disse tekstene passer sammen.
Vi finner frem en tekst vi hadde glemt: TID-teksten, som tar oss videre i våre assosiasjoner til Wishful Beginnings, startscenen mellom Solveig og Espen. Solveig intervjuer Espen, og Espen siterer Hamlet. Vi transkriberer teksten om Hamlet og tar den med i TID-tekst-sekvensen. Igjen konstaterer vi at disse tekstene – Hamlet og vår egen TID-tekst – passer sammen.
Her er en liste over dagens nye tekster:
- Hamlet
- Åndene
- TID-tekst
Helt til slutt begynte vi å organisere en rekkefølge av tekstene vi foreløpig har med oss. Det er mer tekst nå enn i Solaris. Mye gjenstår fortsatt i å oppdage om tekstrekkefølgen er den riktige, og hvilke tekster som endelig passer inn i konseptet.
Foreløpig arbeider vi med tre nivåer:
- Dialog mellom Saila og Solveig
- Fiksjonstekster / fortellinger i mikrofon
- Bakrommet med danser og fysiske bilder
3. mars 2026
Khio, Saila, Fredrik og Solveig (referent)
Jeg startet veien ned til Khio fra Torshov med å høre på sangen «du gråter så store tårer nå for tida» av Ane Brun. Og jeg kjente at jeg måtte skjerpe meg for ikke å gråte ute i offentligheten. Jeg har ikke lyst til å være den dama som går og hulker nedover veien. Men jeg hadde det i meg i dag. Kanskje fordi alt er så urolig i verden min, både sånn i verden vi lever i og har rundt oss, men også det faktum at jeg snart skal selge hjemmet vårt og jeg vet ikke hvor det neste stedet blir og jeg rydder og vasker og maler og prøver å gjøre det så fint som mulig slik at folk skal by masse penger på min leilighet slik at jeg kan få råd til å kjøpe meg noe nytt et annet sted, og jeg hater at det er sånn det er at prisene presses, at vi presser alt, skviser mest mulig ut av hverandre og det er en skikkelig iditosk ting, det handler jo om noe så basalt som å ha tak over hodet. Og når jeg kom på jobben, så begynte vi å snakke om frykten, og maskinen som tar over, og toget som bare ruller og vi må bare hoppe på. Og det traff meg hardt.
Vi snakket om – å være redd for tomhet, og hva skjer med oss da? Og det å stå i å ikke vite, å være i det ukjente, å tørre å erkjenne hjelpesløshet, det å være usikker. Og da er det jo så mange metoder og roller og veier som allerede er tråkket opp en kan gå, man kan lene seg på konvensjoner og regler og gjøre ferdig leksa si og ha ryggen fri, men at de veiene ofte er – hva skal jeg si – på de veiene oppdager en kanskje ikke så mye nytt. Det er bare å fylle inn skjema, fylle de riktige fargene i rutene og så er alt forståelig og fint og alle skjønner alt og det er ingenting å lure på. Publikum fornøyd og alle var så flinke og takk og farvel og forresten, har du en serie å anbefale meg? Det er vel kanskje en slags langsom død. En tilstivnelse. Men alle er fornøyd fordi frykten kke lenger er så present, den er blitt pakket inn, dempet.
Det var fint å være på gulvet i dag, det var fint å ta på seg en caps og forsvinne inn i noe annet, bli en annen, det var fint å lese Heiner Mullers hydratekst, om han som kjemper mot et uhyre i en skog, og som innser at han selv er det uhyret han kjemper mot. Det var fint å være på scenen med Saila, det er gøy når tekstene vi har blir noe mer enn ord på et ark, det er gøy at vi kan være sammen og jobbe mot noe vi ikke enda vet hva er, men som er interessant å prøve finne ut av, det er fint å dele tanker, å få nye tanker i hodet, det er gøy å slå av lyset og se om vi oppdager noe der i mørket. Den oransje kappen var så vakker der den plutselig steg oppover og oppver. Ikke helt av seg selv riktinok, men det gjør ingenting, for fantasien tar seg av den biten. Haha. Da vi var ferdige med den ene improen tok jeg et hvitt skjørt over hode og latet som om jeg var et spøkelse i et par sekunder. Det var befriende.
Mandag 2. mars.
Til stede: Jeg, Solveig og Fredrik. Jakob kom innom etter pausen.
Vi flyttet inn i Loft 1. Det var godt å komme inn i Loft 1. Selv om Loft 2 også er et bra rom – lyst, varmt og med flott gulv – kjentes det bedre å være på Loft 1. Det er et litt mer ruffent rom, med helt svart gulv, noe som gjør det lettere å samle konsentrasjon og fokus på materialet, synes jeg.
Fredrik har tenkt i helgen. Han snakker om tingliggjøringen av teatret og skuespilleren. Om å eksponere teatret og teaterrommet. Å lage rammer og begrensninger for prosjektet, slik at det ikke flyter utover alt.
Når blir skuespilleren noe mer, noe annet?
Fredrik foreslår at vi utforsker objekter, rekvisitter og kostymer som vi har brukt i Verkets tidligere arbeider. Å undersøke dem i en ny kontekst og se hva som begynner å oppstå av nye bilder og meninger.
Vi ønsker å fortelle og få frem flere historier. For eksempel Borges’ Samlede fiksjoner, Sophie Calles Bilder som var stjålet i museet, Edvard Munchs bilder som han lot stå igjen i skogen slik at trollene kunne sette sine merker på dem, Solveigs Gwinplay-fortelling, Fredriks Mnemosys-fortelling om gutten som falt av hesten og fikk total hukommelse, samt Fosses historier fra Septologien: «bilde med strek» og «fargen brunt».
Vi improviserer med å fortelle små historier om våre egne forestillinger. Solveig forteller om The Big Dream, Fredrik om Stalker, og jeg om Ifigeneia – og alle om Evige leendet.
Jeg og Solveig laget nye koreografier og lærte hverandres. Vi improviserte videre med rekvisitter, der vi undersøkte hva som skjer mellom to rekvisitter når vi tar dem frem og stiller dem ut ved siden av hverandre. Det var gøy å gjøre enkle, nøytrale handlinger og se om det begynner å oppstå noe ut av det.
Etter pausen snakket vi om rommet sammen med Jakob. Han foreslo en lysstripe laget av skjermene som ligger på gulvet og som krysser hele rommet. Vi teipet stedet på gulvet der vi antar at skjermstripen kan ligge.
Etterpå leste vi første bolk av teksten og viste de nye koreografiene for Jakob. Vi var alle enige om at musikken hjelper veldig med å finne dybden og resonansen i teksten. Vi liker at Fredrik improviserer med lyd, fordi det setter i gang et annet lag, og teksten begynner å leve på en uforutsigbar måte. Senere kan det godt hende at vi ikke har lyd på akkurat denne teksten, men foreløpig er det viktig å kaste seg ut i det og prøve forskjellige variasjoner og lydbilder for å sprenge frem nye meninger.
Fredag 27. februar Saila, Solveig, Fredrik(referent)
Det siste som ble sagt på fredag:
Skuespillerne er veivisere (alla peking opera) som åpner opp for teatrets iboende kraft. Vi trenger ikke å hente historiene utenifra, de er iboende i teatret, i seg selv. Det er flott sagt, sa Solveig, men lettere sagt en gjort, tenker jeg.
Tanken var å gjøre det enkelt.
Vise de enkle glidningene. Mellom virkelighet og fiksjon.
Kanskje snakke om det.
Er det mulig? Vi gjør det. Det er mulig.
Teatret trives i metaforen. Ting kan være ting uten å være tingen i seg selv. Er det en oppvisning i når metaforen oppstår.
Jeg tenkte på det.
Jeg tenkte at skuespillerne kunne gå rundt i rommet.
Kartlegge det. Fortelle.
Her er en stor lysskjerm som lyser opp rommet.
Her er det en terskel.
Går man over denne terskelen er det noe som forandrer seg.
Et lys, en lyd. En annen måte å gå.
Hvordan lager man en forestilling? Hva er meningen med teatret?
Vi snakker mye om Virkelighet – Fiksjon. Om vridningen. Når denne vridningen skjer. I rommet. Det er vel egentlig dette forestillingen handler om:
Denne glidningen.
Hvor lite eller hvor mye som skal til for at denne glidningen oppstår.
Forestillingen er en tingliggjøring av teatrets koder.
Hvordan tingliggjøre teatrets koder?
En forfatter er en som skaper et språk.
Vi skaper et språk.
Teatrets språk.
Kan vi skape en verden med tape.
Det er en lek med metaforer.
Black Boksen er en terskel i seg selv.
Det er et nullpunkt.
Skuespillerne putter inn tegn:
Teater – Performance – Skuespiller – Aktør – Koreografi – Dans – Visuelt bilde – Kostymer – Klær – Lyd – Scenografi – Lys – Rekvisitter – Terskel – Overganger – Portal – Symbol – Virkelighet – Fiksjon – Pause – Rytme – Psykologi – Undertekst – Dionysos – Mnemosyne – Historier – flere…
Alle objektene til Verk er utstilt i rommet. Eller at vi setter ut alle disse objektene. I starten av forestillingen.
De er Verks ur-rekvisitter.
De kan kombineres på utallige måter.
En skuespiller kan ta på seg geite masken, mens den andre kan vise fram øksen.
En skuespiller kan løfte opp øksen, mens den andre skal til å si noe i mikrofonstativet med pels.
Kombinasjoner av bilder. Åpner nye rom. Det er en lek med ulike kombinasjoner.
Gi publikum tid.
Vent i lang tid.
For å aktivere publikum, må du deaktivere skuespilleren.
Det er umulig at det ikke skjer noe.
Så lenge det er folk så skjer det noe.
Vi snakket om historier. At vi trenger historier. Vi er glad i historier. Hva er en historie. Hva gjør det med oss. Kan vi undersøke det? Vi er glad i Comedia del arte historien. Den kartlegger et rom. Den gir noen begrensninger som igjen gir noen muligheter. Whispering corridor. Da kan jeg gå inn der å hviske. Det er terskelen. Publikum elsker det, å tre inn i leken/fiksjonen. Det er dette vi gjør. Er historiene det bildet som lyset kommer ut av.
Referat 26. februar. Khio, tilstede; Saila, Fredrik og Solveig (referent)
De siste dagene har vært mye latter. Vi har ledd av tekstene vi har produsert. Vi har intervjuet hverandre, først har vi skrevet spørsmål, så har vi stilt dem til hverandre, vi har prøvd å svare så ærlig og nøyaktig som over hode mulig. Jeg tror jeg ler for å forsvare min egen kunnskapsløshet. Det blir så tydelig, at jeg ikke klarer å sette presise ord på hva teater er, hva tid er, hva en skuespiller er, hva fiksjon er, hva tilstedeværelse er. Jeg er alltid på jakt etter ånden, denne ånden er ikke noe religiøs ånd med masse makt, jeg kaller det bare ånd i mangel på et bedre ord. Jeg vil over og inn det,- «det andre». Det unevnelige.
Vi har vært på gulvet, vi har forsøkt å si de ordene har lagd, fremføre dem, legge de ut i rommet. På ulike måter. Vi står, vi sitter, vi prøver å si ordene på en måte der vi overdriver, vi går inn i teksten med en overdreven – hm, hva skal jeg si? En overdreven gestikk, et overdrevet stemmeleie, vi gir ordene en kulør, farger den med enda mer empty-head-attitude.

Det er noen av tekstene som er fine. Det er noen av de som er slående. Det er gøy å gjøre disse tingene, og det er gøy at det går så fort. Det er en enormt effektiv fabrikk vi har gang i. Snakke litt, skrive spørsmål, stille og svare på spørsmål, kjør lydfillen gjennom maskinen så de blir transkribert, print ut, les igjennom, gjør noen raske redigeringer, skriv ut igjen, opp på scenen, stryk det som ikke funker. Eventuelt prøv på en annen måte.
Koreografi, vi har gjort den samme som vi gjorde i Solaris. Det er kjekt med ting vi kan fra før. Som ligger i kroppen. Jeg synes også det skulle vært gøy å lage en helt ny koreografi. Fylle opp.
Fredrik fortalte en historie fra septologien av Jon Fosse. Jeg må lese den boka. Det var veldig fint å få en historie. Det er egentlig bare det jeg vil. Få historier og fortelle historier. Jeg tenker at det hadde vært nok. Det er vanskelig å lage teater om det vi gjør nå, for blir det egentlig teater, blir det mer et foredrag? Hvor ligger kjernen, dramaet? Hva skal egentlig fortelles med denne forestillingen difference and repetition? Jeg merker at selv om jeg synes det er skikkelig gøy med egenprodusert tekst, så får jeg et sug etter en god historie, eller noe som er skikkelig skrevet. Kanskje derfor jeg ble så glad av å høre Fredrik fortelle historien. For da plutselig skjedde det. Jeg var et annet sted, jeg ble tatt med over.
25.2.26 – Onsdag
Til stede: Fredrik, Solveig og Saila, som skriver dagens referat.
Vi begynte dagens arbeid på Scene 6. «Det er noe fint med å bytte rom», sa Fredrik, og jeg kan være enig i det. Det er fint å faktisk få oppleve det store rommet som vi skal vise den endelige versjonen av Difference and Repetition i.
Vi fortsatte der vi slapp i går, i Peggy Phelans tanker om at: «Art of writing towards disappearance rather than towards preservation». Hva mener hun egentlig med «writing towards disappearance»?
Hvordan skal man skrive om kunst? Vi har ingen svar, men jeg kom til å tenke på Tommy Olsson, som skriver kunstkritikker. Hans måte å skrive på er å ta utgangspunkt i en sterkt personlig inngang. Jeg synes det alltid er spennende å lese hans anmeldelser nettopp fordi han tør å skrive om hva kunsten han har opplevd setter i gang i ham, og ikke nødvendigvis hva kunsten betyr eller om den er viktig i samfunnet. Det kunne vært interessant å snakke med Olsson og noen andre kunstkritikere om hvorfor og hvordan deres involvering ser ut i skriveprosessen. Når det blir personlig – enten det gjelder kunst eller et møte med et annet menneske – er det da det begynner å interessere meg.
Vi snakket om en undersøkelse av problemstillinger en skuespiller møter i sitt arbeid, à la De fem benspenn i Lars von Triers film, der Jørgen Leth får ulike benspenn han må forholde seg til. Dette kan ses som begrensninger eller motstand vi møter i vår praksis.
Hvilke konkrete situasjoner kan vi sette opp for skuespilleren? Det er et spørsmål vi stilte oss, og som vi ennå ikke har besvart.
Ulike spørsmål kan fungere som transitt til en handling, en improvisasjon eller videre til et nytt spørsmål. For eksempel: Hva er autentisitet? Hva er reelt?
Vi dykket ned i ord som ekvivalens, metafor, metonymi og allegori.
Det var fint å gruble litt over disse begrepene som vi kanskje tar for gitt, og som jeg i hvert fall ofte glemmer hva betyr. De kan ses som byggesteiner for å skape de nye virkelighetene vi holder på å undersøke og bygge.
Forsøk 1:
Solveig og jeg tar hver vår tekst vi kan utenat, og sitter på stoler på scenen. Vi gir hverandre oppgaver, som for eksempel: «Si samme tekst igjen, men tenk at du har tusen mennesker som ser på deg, og at du skal nå ut til alle.» Det ble et fallitt forsøk, ble vi enige om. Hvis vi tar en tekst fra en av forestillingene vi har spilt, er det bedre å gjøre den slik vi gjorde den den gangen, og heller fortelle hvordan vi har kommet frem til denne versjonen av fremføringen.
Forsøk 2:
Vi leser gjennom den transkriberte teksten mellom meg og Solveig og bytter roller. Teksten fungerer, synes vi, men den må renses. Vi får latterkramper av teksten.
Forsøk 3:
Nye spørsmål og en situasjon der vi intervjuer hverandre. Vi tar opp improvisasjonen, som skal transkriberes i etterkant. Spørsmål om tid, hva som er fiksjon og virkelighet, og andre spørsmål.
24.februar 26. Tilstede: Solveig, Saila, Fredrik (referent)
Vi snakket om at referatene fra prosessen har samme kvalitet som dette som Peggy Phelan skriver om i forbindelse med forestillinger som forsvinner i hukommelsen etter at den er over. Forestillinger motsetter seg den sirkulære økonomien og hyller derimot ideen om at noen få mennesker i et spesifikt sted i tid/rom, kan ha en opplevelse av verdi uten noen synlige spor etterpå. Skal man skrive om en forestilling så må man skrive mot en forsvinning av forestillingen, istedenfor å skrive for å bevare den. Etter-effekten av forsvinningen er at subjektet trer frem. Det er fint sagt.

Vi snakka om Raucheberg, de kønig og Vibeke Tandberg som visker ut bilde – frenetisk, visker og visker og tilslutt er det bare noen små tegn igjen, konturene av en utvisket strek. Denne silen som siler bort sanda, slik at det usynlige gullet kan tre frem.
Jeg tenker det er noe her. I dette prosjektet. Og det har jo egentlig vært et prosjekt lenge. Det som var fantastisk med Stalker var jo alle kaffekoppene, kinoene, tidsbildet og digresjonene som overhodet ikke handla om Stalker, men som jo allikevel gjorde det. Dette rommet.
Vi snakka videre om vi skulle spørre andre om hva de husker fra forestillingene våre. Istedenfor Stalker så kan de snakke om en Verk forestilling. Om tiden, om luktene, om stemningen i 2007 da de så Ifigeneia. Det er en mulig vei, eller et spor vi kan følge. Det handler om å lage noen spor ut, noen stier. Det er rart med det i disse prosessene hvordan man ender med å forfølge noen spor. Man vet aldri helt hvilket spor det blir, som fanger, som viser vei. Det handler vel om lys, at man aner noen lysninger litt lengre fremme på stien. Man orker jo ikke å gå for lenge i mørket.
Vi samla tekstene og situasjonene rundt det som vi opplever som “terskler” i Solaris og The Big Dream. Jeg tror vi alle er veldig glad i terskler. Jeg merker det i rommet, det er noe fantastisk, et lys, i overganger, portaler inn i dette ubeskrivelige. Hva kan en PHD gjøre med en rennende feit og saftig terskel. Ha!
Jeg vet at vi virra rundt med printeren og fikk printa ut en del terskeltekster, jeg printa også ut en tekst jeg hadde skrevet som går mere etymologisk til verks om skuespilleren og teatret. Vi prøvde det ut. Det var noe enkelt og fint over det. Vi tenker at det er en fin grunnsituasjon. Vi liker grunnsituasjoner. Et sted man hviler, der skuespilleren kan puste, stedet man puster. Sammen med publikum. Det trenger ikke å være et enestående sted, stedet er noe gjenkjennelig, som skrivebordet på computeren, det er gjenkjennelig, delvis oversiktlig, og med en gang man begynner å trykke seg inn på mappene, så åpner det seg uendelige mange mapper og dokumenter som fort kan bli uoversiktlig. Da er det godt å komme seg tilbake til skrivebordet og se at det er ganske trygt og fint allikevel. Det var et dårlig bilde, men jeg tenker det litt som en brukerflate. Grunnsituasjonen er brukerflaten, både for skuespillerne og publikum, et rom det er godt å være i før man dykker ned i mere ukjent terreng.
I vertfall det oppstod en grunnsituasjon. Vi likte den. Vi ble i den over lengre tid. Ting begynte så smått å vokse fram. Noe annet enn bare den teksten jeg hadde skrevet om skuespilleren. Vi skrev ned spørsmål. Spørsmål som handla om skuespilleren. De var fine, enkle og samtidig komplekse. Skuespilleren prøvde etter beste evne å svare på spørsmålene. Spesielt et øyeblikk gjorde inntrykk, det handla om at man som skuespiller må gjøre ting på ordentlig og ikke late som om.
Kan du snuble og falle på ordentlig på scenen?
Hun prøvde.
Det er umulig.
Hun prøvde igjen. Flere ganger. Vi lo.
Vi tok opp hele seansen.
Referat, Mandag 23. februar KHiO, Loft 2
Tilstede: Saila, Fredrik, Camilla (til 11.30), Solveig (Referent).
Jakob kom etter lunsj. Da var vi nede på scene 6, der vi faktisk skal vise arbeidet i April (arbeidsvisning) og i August (bedømmelse fra phd-folket)
Difference and Repetition. Tittelen er frekk. Den låner direkte fra Deleuze. Det er nesten pretensiøst å kalle forestillingen Difference and Repetition. Og hvorfor er den på engelsk? Bedre på norsk? Forskjell og repetisjon Verk har nesten alltid hatt engelske titler. Er vi kulere enn vi er? Vi har jo tross alt internasjonale ambisjoner. This performance has an International potential (hehe, husker dere hvor dette kommer fra??)!
Samtidig peker tittelen rett på det teater er: å repetere noe – på nye måter.
Andre forslag ble nevnt: Open Rehearsal, Opening the Process, Rehearsal Openings (mer poetisk, mer kryptisk?)
Rosa Braidotti: “We are all in this together but- we- are- not- the -same.”
Det ligger noe der. Det står skrevet på kladdeboka til Saila. Hun jobber mye med henne i hennes arbeid på KHIO.

Denne forestillingen kretser rundt å dissekere teateret og skuepillerarbeidet.
Vi skal åpne opp hvordan vi arbeider.
Ensemblet. Hele rommet. Lys, lyd, rom, skuespillere.
Enkelt og greit.
Å vise hvordan – men det er søren ikke lett. Ikke lett å formulere.
Kanskje spinne rundt det man ikke helt kan si. Eller møte.
Det er nesten blasfemisk. Nesten naivt enkelt.
Hva gjør du?
Jeg vet ikke.
Vi kan sette en konseptuell ramme. Show and tell.
Men hvorfor skal vi fortelle?
Og til hvem?
Hvilket publikum ser vi for oss?
Kanskje mer rettet mot kunstinteresserte.
Det ligger en frihet i å ikke måtte nå et bredt publikum.
Å spille den her (KHiO) gir et annet utgangspunkt.
Det tillater en form for nerding. Det kan være interessant.
Jérôme Bel – arbeidet med å vise praksis, kontekst, kroppen som historie. Isadora Duncan – slik hun bygget opp dansen. 70 år gammel danser. Vakkert. Organisk. Hun kom fra ballett, men ville fornye dansen. Ikke kunstig. Tidlig 1900-tall.
«Historien om».
Sophie Calle, Unmarked (Peggy Phelan): 13 bilder stjålet fra en utstilling i Boston. Tomme rammer. Publikum ble bedt om å beskrive hva de husket. Transkripsjoner av minner. Rekonstruksjoner.
Aktivering av publikums minne.
Hva de husker er mer interessant enn selve bildet? Eller det som er igjen av kunstverket når det er borte?
Solaris: mesterverket borte fra vår forestilling– resonansene er det eneste som er igjen. En slags dokumentasjon av resonanser. Dokumentasjon av møtet med filmen, boka og oss selv. Bok – film – forestilling.
Geoff Dyer, Stalker: artefaktet. Vi blander inn våre egne tanker.
Det handler om forflytning. En dreining, som oppløser tiden, som åpner opp, granat, det vertikkale.
Hva er det ekte?
Ulike perspektiver uten å bli hokuspokus metaplapring.
Hva er originalen her?
Saila. Alt Verk har gjort fram til nå.
Sailas reise. Skuespilleren i dag. Begynnelsen.
Reise. Hukommelsesfortelling. Verbal og kroppslig. Bilder og minner.
Å øve på gulvet – men kroppen kan ikke lenger det samme.
30 år eldre. Tidsaksen.
Aldring? Nei! Tid. Liv. Død.
Kroppen for 40 år siden.
Fortelle om Sailas liv? Eller la det sive fram?
Strukturen i forestillingen om Isadora Duncan (Jerome Bel):
- Biografi
- Bevegelsen – etyde
- Hva den betyr – tekst
- Musikk på – tekst bort
- Etyder satt sammen
- Publikum inviteres til å delta, gjøre det samme
Camilla: Tid og ideologier. Idealene som ligger i all utøving.
Noe man trodde på – hva har forflyttet seg. Idealer kommer og går.
Ingmar Lindh. Murens fall. Geopolitiske endringer.
Da Saila og Fredrik startet var verden en annen.
Det kan sammenlignes med det som skjer nå.
Kolonialistiske bevegelser – reisene gikk én vei. Mot Østen.
Peter Brook. Reise ut, lære, ta med hjem. Privilegert posisjon.
Alle dro til India.
I dag ser vi annerledes på det.
Kreditering. Bevissthet. Exploitation.
Hvem lærer vi av? Hvem stjeler vi fra?
Vi står i en sammenheng. Vi er ikke alene.
Hvem er Verk?
Hvordan skapes materialet vårt?
Mulig utgangspunkt: Solveig skal finne ut av Sailas skuespillerarbeid.
Sailas referanser, Sailas erfaringer, Sailas kunnskap og gjøren. De syv viktigste tingene.
Solveig følger Saila.
Den ordløse kunnskapen.
Solveig har gått i lære.
Forestillingen starter i 2006. Ifigeneia.
Første gang Solveig arbeidet med Verk.
Akademi for scenekunst.
Per aspera ad astra. – Saila vil ikke miste håpet. Gjennom dritten mot stjernene.
Verdenssituasjonen
Verden har forandret seg på 30 år.
Til en multipolar verden.
USAs hegemoni forsvinner. Europa står mer alene.
Vi har outsourcet produksjon – kan konsumere, men ikke produsere.
Saila opplever at kunsten var rikere før.
Det ble satset på kultur. Kaja-midler.
Anders Fogh Rasmussen kuttet kulturstøtte i 97–98.
Store strukturelle endringer – men hva med teateret?
Hva med Verks insistering?
Hva insisterer vi på?
Fredrik ser en kontinuerlig insistering på å finne ut hva teater er.
Siden 2006.
Noe ved siden av teksten. Noe før teksten.
Et skifte da vi begynte å arbeide med egne historier.
Teateret genererer historiene.
Transformasjon.
Tenke selv.
Granatdramaturgi.
Skape mening vi ikke har kontroll over.
Skape situasjoner.
Kunsten kan åpne for tenkning.
Men det krever rom. Venting. Repetisjon. Forsøk. Komposisjon.
Alt trenger ikke være langsomt selv om det kan være effektivt, noe kan jo også gå skikkelig fort vel! – Det ligger i komposisjonen.
Fredrik har skrevet tekst om monolitten i 2001: A Space Odyssey. Den ligger ute på nettsiden. Vi leste den høyt. Kompakt tekst. Veldig vakker synes jeg.
Monolitten finnes i alle Verks forestillinger, i en eller annen form.
Det skal den også her.
Er teateret selv en monolitt?
I Verk:
Opening Night: tomrommet
Big Dream: den svarte boksen
Solaris: skjermen
Ikke som symbol – men som en ting.
Rommet må defineres.
I Stalker kaster de mutteren foran seg. I den handlingen fylles rommet med noe annet. De må gå varsomt.
Transportene. Overgangene. Dresinscenen.
Kanskje forestillingen bare er spørsmål og transisjoner?
Fredrik mener en forestilling trenger 3–4 transisjoner. That’s it.
Vi har allerede arbeidet med skuespillerarbeid og teatersituasjon:
Big Dream: starten og oppgaven om gåing
Opening Night: Commedia dell’arte-systemet
Solaris: imaginære objekter
Denne gangen: monolitten.
Det usigelige. Farlig terreng.
Et ladet nå som forsvinner.
Det som er igjen er minnene.
Hvordan skrive om det?
Hvordan dokumentere det?
Det er personlig.
I morgen skal vi lese en tekst Fredrik har skrevet som ikke han fikk lest i dag. Vi skal også muligens henge opp ark hvor vi har skrevet ulike scener som vi husker. Jeg husker flere med Saila: Hjorten, dansen i Paradise, Klovnen(kunstneren) i manifest. Og mange, mange fler. Disse kan være utgangspunkt for show and tell.
20. februar 26 – On the Black Box
I remember
I remember the monolith in 2001: A Space Odyssey
I remember the surface was impenetrable.
I remember it was impossible to understand.
I remember it was the encounter with the monolith that started everything.
I remember it was not human.
This is the core.
The Big Dream. Hampus Berndtson
In a way, all our theatre pieces approach this monolith from different angles, with different questions. At the core, each theatre piece is an attempt to approach this monolith. Searching for moments where we briefly touch it.
For me Theatre resembles the monolith.
It is not a symbol.
It is something to interpret.
It simply is.
When we approach it, something begins to change. Something mutates.
It´s not about understanding what the monolith is, but about tracking the mutations that happen in its proximity.
The theatre space – before actors, before narrative – is already a block. A black box.
It simply is.
A gravitational field.
A threshold.
There is no message.
It produces thresholds.
The gravitational field of this block produces change. It´s about observing what changes in its proximity and letting ourselves be affected rather than trying to represent it.
That is difficult.
We are trained to think in effects.
The difficulty is to stop producing them.
To create situations where affect can emerge, felt rather than performed.
The ocean on Solaris is also a monolith, a fluid monolith rather than a geometric one. An intelligence that refuses interpretation and exposes the limits of our cognition. It produces forms of memory. In our encounter with Solaris, the actors began to produce forms of memory, memories of our strange encounters with theatre.
